Spøkelse i country-leiren

Bernt Smestad fra Snåsa var med på Idol for mange år sida. Nå gjenoppstår han som en mer moderne utgave av Chesney Hawkes i singelen «Sunrise». 

Jeg klarer ikke å riste det av meg. Bernt Smestads stemme ligner for mye på one-hit-wonder boy Chesney Hawkes. Sistnevnte fikk en verdenshit med låta «(I am) The One and Only» i 1991, fem år før Snåsa-idolet ble født. Ikke at det er noe galt med stemmen til noen av dem. Bernt Smestad er en god vokalist med en god stemme med et digert kommersielt potensiale, og synger uten den kleine norske aksenten som fryktelig mange norske artister dessverre sliter med, noe Smestad har jobbet med å forbedre siden tidligere utgivelser. Han har heldigvis skjønt at en lite autentisk aksent ikke fungerer innen country og americana. 

Smestad er ikke så langt unna Chesney Hawkes stilmessig heller, for det er americana vi snakker om i begge tilfeller. Hawkes var en smule mer glattpolert, balladepreget og poppa, og Smestad er litt mer country. Men det er bare banjoen, baryton-gitaren og twangen i lead-gitaren som putter «Sunrise» i kategorien country. 

Du skjønner kanskje at jeg kommer til å bemerke at «Sunrise» låter en smule datert. Når det gjelder country er ikke det så farlig, med mindre man sikter mot Billboard-lista eller Music Row i Nashville. Det «Sunrise» nemlig mangler for å nå dit opp, er noen hooks som kan matche Luke Bryan, Kip Moore og Blake Shelton sine. Det er også noe med teksten som ikke er helt up-to-date. Diktformatet er ikke så veldig mye brukt i kontemporær country-musikk og har vel aldri vært det. 

Når det er sagt, kan man med enkelthet konstatere at Bernt Smestad er milevis foran de fleste andre norske som forsøker. Når det kommer til produksjonen er denne upåklagelig, noe som gjør at den har gått noen runder på repeat her på huset.