Forseggjort og friskt

Snuble igjen/ Krabbefart er Frithjof Lilje Riis sin siste single og er å høre på radioen. Førstnevnte gir gitt assosiasjoner til Road to Hell av Chris Rea, tematisk sett, selv om Riis har sin egen stil. Gitarspillinga er i alle fall veldig lik. Den kommer kanskje enda mer til uttrykk på Krabbefart, som etter min mening er hans beste låt. Skal man finne noen artister som ligner, er Åge Aleksandersen den nærmeste jeg kommer på, men det er kanskje mest på grunn av dialekten. Riis sin stil er tidvis lik DumDum Boys, hvilket er ett av mine favorittband, på deres mer sobre og mindre kjente låter som Ludium og Elmer. Fellesnevnerne er gitardriv, samfunnsengasjement og sangtekster med flere enn én betydning.

Det Snuble igjen og Krabbefart har til felles, tematisk i teksten, er avmakt. Aner jeg også en smule sarkasme og underliggende politikerforakt?
På Snuble igjen får Staten et stikk, mens på Krabbefart er kritikken mer subtil og rettet mot handlingslammede folk generelt. En signatur er at det dukker opp enkelte giftige ord her og der, som ikke er rettet mot noen spesifikke personer eller grupper, men som hinter til dagens makthavere.
På begge låtene får jeg inntrykk av at teksten handler om menneskets plass i storsamfunnet, som ikke alltid fungerer som det er ment.

Arrangementene kunne alltids vært mer originale, men at man ikke finner eksakte soundalikes til Frithjof Lilje Riis, får nå stå som et kvalitetstegn. Det virker som om det går lengre og lengre tid mellom hver gang noen tar seg bryet med å lage en såpass forseggjort produksjon.