Singler

Kontinentale vibber

«Gi det tid» er tittelen på den siste singelen fra Oslo-rapperen Hkeem.
Gitaren tilfører et throwback, og hadde det ikke vært for at jeg visste det var Hkeem, hadde jeg lurt på hva dette var for slags utdaterte greier.
Når…

Pent men småkjedelig

State of Mind er Christel Alsos siste single. Låta er i typisk Alsos-stil men litt lettere på foten og mindre dyster enn det hun er kjent for. Er dette single-materiale? Ikke i mine ører. Låta vokser i ørene etter andre…

Reisebrev fra amerikabåten

Singelen «Stornoway», utgitt av visesanger Lars Harald Storebø, handler om emigrantskipet «DS Norge» og dets skipsforlis utenfor Skottland. Lastet med 700 emigranter som hadde satt kurs mot et bedre liv i De forente stater. Tittelen er en referanse til byen…

Modent og berømmelsesverdig

Fall in Line er Christina Aguileras siste single og det er en ballade som snakker til ungdommen, og unge piker især, om å ikke høre for mye på andre og følge sitt eget hjerte. Teksten er dyp og skiller seg…

På riktig spor

Vilde Johannesen er en artist fra Tønsberg som går under navnet Vilde J. Hun har medvirket på TV2-progammet The Stream og gitt ut et par singler fra før.

Nå har hun, i følge henne selv, byttet stil og derfor…

Uoriginalt, midt på treet

Charlotte Kristiansen fra Arendal, bedre kjent som Raylee, har vært å se på TV-skjermen ganske mye de siste årene, uten at det har ført til noe gjennombrudd av den grunn. Grunnen er at musikken er altofr gjennomsnittlig.

Raylee sin…

Kvinnelig Bernhoft

Sofie Tollefsbø (22) fra Toten, bedre kjent som Fieh, er et av vinterens nye, norske hipster-håp. Bylarm-artisten har skapt litt hype rundt singelen Glu, som mikser veslevoksen konservatorie-soul-jazz med ´70-talls RnB á la Bruno Mars. Fieh synger rent, kontrollert og…

Ikke helt det samme

Stone Temple Pilots sin nye single, Meadow, er med den nye vokalisten Jeff Gutt, som låter til forveksling lik den opprinnelige frontfiguren Scott Weiland som døde i 2015.

Jeff Gutt har gjort seg bemerket gjennom sin deltakelse i den…

Baardsen har skjønt det

Diktformatet er den tryggeste veien å gå for de svake historiefortellerne fordi det stiller ingen krav til koherens, og en sangtekst er dermed enkel å skrive på fem minutter. Det er når store låtskrivere som Bjørn Eidsvåg og Ole Paus…

Hvor er croissantene?

Pasha er en rapper fra Bærum som det siste året har fått mye buzz. Fra Ukas Urørt til omtale i NME har han blitt prata opp som den største rapperen i Norge, som selvfølgelig ikke er noe annet enn en hype…

Internasjonalt snitt

Warhel Selman Hussein a.k.a. Warhelo er etter sigende the main honcho i Sarpsborgs rap-miljø. I følge hans PR-apparat er han visst også i KYGO-managementet sitt søkelys. Down er tittelen på hans 6. single som kom ut den 7. mars. Dette er også den singelen det svinger mest av. Om det er ham selv som står bak beat´en er uvisst, men dette er det absolutt internasjonal klasse over. Beat´en er hvilken som helst megastjerne verdig. Teksten er ingenting å skryte over, en ganske typisk klisjé-tekst om festing og om å "make it", og vokalen kunne han brukt mer tid på. Warhelos ferdigheter som rapper er ingenting å si på, men aksenten hans låter nesten utilsiktet komisk ved siden av gjesteartisten Nava. Til gjengjeld gjør gjesteopptredenen låten verd å sette på repeat - mange ganger. Kan høres på NRK P3 og NRJ.
Vil du ha min mening, låter den mer Jay Z-inspirerte singelen "Can´t Stop Now" mer forseggjort - kanskje ikke lydmessig, men fraseringene og uttalen er en smule bedre.

Tam sommerlåt

Michelle Aavitsland er en 19-åring fra Oslo som fikk platekontrakt i en alder av 12. Den store suksessen har uteblitt, selv etter ett album og tre singler. Nå er hun aktuell med sin tredje single, "Believe in Love", på Starbox Cassette. Det er Gabrielles faste produsent Lars K. Hustoft som har produsert og trolig programmert alle instrumentene på denne singelen. Michelle fremstår som en light-versjon av Maria Arredondo, uten det store stemmeregisteret. Musikken er uansett lett fordøyelig synth-pop, laget for P4, med et ganske moderne lydbldet. Det er den kjedelige 90-tallsfraseringen som gjør låten mest kjedelig. Michelle synger "I believe in love", men jeg har vanskelig for å tro på henne, mulig fordi hun ikke legger tilstrekkelig kraft bak sangen. Et lyspunkt er at vokalen ikke preges av auto-tune. Det vitner om en vokalist som kan synge. Jeg tror og håper hun kommer med mer spennende musikk i fremtiden.

Rare men bedårende Hanne Vatnøy

Hanne Vatnøy er en bergensartist som har gjort en viss suksess i Japan, med sin herlig, underlige popmusikk.
Som vokalist er hun kanskje en av de beste innen popsjangeren her til lands, og melodiene hennes er som regel oppfinnsomme.
Når jeg hører hennes siste single, electronica-poplåten "Muffin", slår det meg at hun ikke er noen sterk tekstforfatter.
Produksjonen er lekker og moderne, og holder en internasjonal kvalitet. Men hvorfor hun har skrevet en tekst som tilsynelatende ikke handler om så mye annet enn muffins, må gudene vite. I musikkvideoen under får vi kanskje svaret på slutten, hva muffins er en metafor for, men likevel består teksten av noen merkelige valg av fraser. Om ikke artisten fremstod så ordentlig ellers, så kunne jeg vært fristet til å spekulere i om hun har henta inspirasjon på coffe shop'ene i Amsterdam.

Fra spøk til alvor; Hanne er en vannvittig talentfull artist, men som mangler litt retning. "Muffin" er en drivende og fengende låt, men budskapet (om der er noe budskap) ødelegger for den apellen den kunne hatt blandt publikum av de mer "seriøse" popartistene jeg tidligere har sammenlignet henne med (Bertine Zetlitz, Ingrid Olava, Björk).
"Muffin" høres nemlig ut som en låt Bel Canto kunne funnet på å skrive dersom de ble tvunget til å samarbeide med Aqua, (mest på grunn av teksten) hvilken er en mismatch i mine ører.

Jeg velger å tro at denne låta er laget primært for å fri til det asiatiske markedet. Den er nemlig som skapt for fantasy-pop og K-pop-entusiaster. Jeg velger videre å tro at vi vil bli positivt overrasket når neste single kommer. (Hanne planlegger nemlig å gi ut album på nyåret, i følge hennes agenter).

Resirkulering av '90-tallet

DJ Broiler gjorde i vinter braksusess med singelen Afterski - en blodharry techno/dance-låt som jeg trodde bare nederlendere (Technotronic, 2Unlimited osv.) var i stand til å lage. Med mindre man går på gymnaset må man være temmelig drita for å digge detta her.
Teksten på Vannski handler om... ja, du gjettet det. Vannski. Dermed kan vi ikke anklage for DJ Broiler for å laga en fyllelåt denne gangen.
Lydbildet er moderne, men riffene (om man skal kalle det riff) eller hook'ene om du vil, låter veldig nittitalls. Tekstene er veldig endimensjonale og så enkle det er mulig å gjøre dem.

Om denne låta ødelegger sommeridyllen for deg har du herved min tillatelse til å hive enhver reiseradio og boombox på sjøen som spiller denne i sommer.

Slapt av Maria Mena

Maria Mena har gitt ut en låt som hun for ti år siden ikke ville fått lov til av produsenten sin, som ville blitt bannlyst på NRK.
Låten er som vanlig navlebeskuende og handler om hennes reaksjon på ufine kommentarer på sosiale medier om hennes person.
Om du ikke følger med på teksten hadde du aldri gjettet at den handler om slike negative tema.
Det er derfor jeg mener dette er slett arbeid. Maria Mena kan bedre. Hun er kjent for å brett ut følelsene sine og sette ord på dem som passe ubehagelig personlige, uten at det blir kleint og altfor klisjéfylt. Innlevelsen er også skuffende dårlig. Dette er delvis produsenten sin feil, som har falt for fristelsen å prosessere vokalen for å gjøre låten mer moderne og spiselig for NRK P3 og de andre radiostasjonene med kommersiell musikkprofil. Med "Fuck You" skuffer hun mange gamle fans, men fanger kanskje noen nye, som ennå er i tenårene, slik hun tilsynelatende fremdeles er mentalt.

Metal-vokalist gir ut pop-singel

Om du ikke har hørt denne låta på radio, har du kanskje hørt den på TV 3. Artisten Jitse deltok nemlig som «offer» på Homsepatruljen tidligere i høst, og fikk tilsynelatende studiohjelp av selveste Hanne Sørvaag.

Låten kvalifiserer til merkelappen power-ballade. Den sterke '80-tallsfeelingen, og Jitse sin stemme gjør at denne sangen gir meg assosiasjoner til David Hasselhoff og Patrick Swayze, for deres musikk vel å merke.

Selv om teksten ikke glir rett inn, forstår vi at dette er en hjerte/smerte-låt. For oss som kjenner til Jitse gjennom media, har vi alt fått med oss at denne låten ble skrevet til minne om hans avdøde kone, som gikk bort i altfor ung alder.
Derfor ser vi også gjennom fingrene med at både tekst og melodi er spekket med klisjeer.

Jitse har en innbydende og sår stemme, og selv om prestasjonen er helt på høyde med andre sangere som leverer denne type låter, er den ikke overveldende.
Låten har et såpass fengende refreng at vi synger med og ser frem til neste utspill fra hortenseren.
Sangeren har fartstid i et metal-band, og ga ut ei skive i begrensa opplag før prosjektet ble lagt på is. Derfor blir det litt feil å omtale Jitse som debutant.
Jeg ser ikke bort fra at denne singelen kan være grunnlaget for en fremtidig solokarriere, men da tror jeg Jitse må forsøke å pløye noe ny mark ved neste forsøk.