Jeg skal innrømme, jeg har aldri likt Adele. Ja, hun kan synge og stemmen hennes er ikke ubehagelig å høre på. Både dynamikken, registeret, presisjonen, stemmekontrollen og diksjonen er på plass. Men det er noe med de veslevoksne tekstene til…
Read moreSingler
Veldig filmvennlig oppbygging
Man får litt sånn gamle Gatas Parlament-vibber av introen på denne låta, eller Multicyde/Flåklypa, men det er jo ingen dårlig ting ettersom begge acts har etterlatt en legacy. Asker-rapperen er selv ingen rookie, men stilen er litt old school.
…
Read more
Nostalgi-trip, på flere måter
Det er noe Poison-aktig over denne låta, Daddy´s 45´s. Den minner om hit-låta Every Rose has it´s Thorn, fra 1988. Vokalist i Bad Brooks, Joakim Eide, har en stemme som ikke er helt ulik Poisons Bret Michaels, men bandet Bad…
Read more
Melodiøst og elegant
Baardsen er vise-artisten som står bak radio-låta «Sånn som du gjorde før». Han har en varm og behagelig stemme som man kjenner igjen med det samme man hører den.
«Mannen i vinduet» er ikke en ballade men en mid-tempo radio-låt…
Corona-medisin
Madelen´s Request er et pop/rock-band fra Hamar. Eternal Holiday er deres åttende single, i følge Spotify.
Dette er en livsbejaende sommerlåt med elementer av surfrock og et hint av gospel - et riktig så artig prosjekt. Dette er noe…
Read more
Søtt og koselig - men ikke dårlig
Ada Pasternak er en russisk-amerikansk artist bosatt i Los Angeles. Hun har via sosiale medier, Instagram spesielt, skaffet seg en enorm fanskare. Hun er en fremragende fiolinist, en ålreit beatboxer og ganske god sangerinne med en fin og tidvis sexy…
Read more
Lovende debut
Molde-gruppa Wayoh vekker til live arven etter folkrock-gruppene tidlig på 2000-tallet da el-gitaren ble tonet ned, gjerne til fordel for turntables, og kassegitaren var det kuleste instrumentet du kunne spille. Det var den tida da samfunnsengasjementet kom tilbake i sangtekstene…
Read more
Rått og røft
Wolf Moon Fever er et folkrock-band fra Telemark. Primus motor og låtskriver er Gjermund Ulvang Hagen. Han har en stemme som kanskje hadde passet bedre til rockabilly eller americana. Han har en sånn stemme som bare krever oppmerksomhet fordi den…
Read more
Kunne blitt en kult-klassiker
No Shame in Pain er et personlig manifest over urett, enten opplevd eller følt. Dette er en ekte hjerte/smerte-sang uten poetiske klisjeer.
Artisten er Queen of Sol. Hun vokste opp på bygda, med dertilhørende kvelende, velmenende nedlatenhet og nedtrykkende…
Read more
God tanke, men leverer ikke helt
Shame handler om selforakt og fordommer man opplever i et lite samfunn med lite toleranse for mennesker annerledes enn den gemene hop. Stilen og stemmen til artisten, Queen of Sol (Solveig Træet blant venner), minner om Vibeke Saugestad, fra band…
Read moreInternasjonalt snitt
Warhel Selman Hussein a.k.a. Warhelo er etter sigende the main honcho i Sarpsborgs rap-miljø. I følge hans PR-apparat er han visst også i KYGO-managementet sitt søkelys. Down er tittelen på hans 6. single som kom ut den 7. mars. Dette er også den singelen det svinger mest av. Om det er ham selv som står bak beat´en er uvisst, men dette er det absolutt internasjonal klasse over. Beat´en er hvilken som helst megastjerne verdig. Teksten er ingenting å skryte over, en ganske typisk klisjé-tekst om festing og om å "make it", og vokalen kunne han brukt mer tid på. Warhelos ferdigheter som rapper er ingenting å si på, men aksenten hans låter nesten utilsiktet komisk ved siden av gjesteartisten Nava. Til gjengjeld gjør gjesteopptredenen låten verd å sette på repeat - mange ganger. Kan høres på NRK P3 og NRJ.
Vil du ha min mening, låter den mer Jay Z-inspirerte singelen "Can´t Stop Now" mer forseggjort - kanskje ikke lydmessig, men fraseringene og uttalen er en smule bedre.
Warhel Selman Hussein a.k.a. Warhelo er etter sigende the main honcho i Sarpsborgs rap-miljø. I følge hans PR-apparat er han visst også i KYGO-managementet sitt søkelys. Down er tittelen på hans 6. single som kom ut den 7. mars. Dette er også den singelen det svinger mest av. Om det er ham selv som står bak beat´en er uvisst, men dette er det absolutt internasjonal klasse over. Beat´en er hvilken som helst megastjerne verdig. Teksten er ingenting å skryte over, en ganske typisk klisjé-tekst om festing og om å "make it", og vokalen kunne han brukt mer tid på. Warhelos ferdigheter som rapper er ingenting å si på, men aksenten hans låter nesten utilsiktet komisk ved siden av gjesteartisten Nava. Til gjengjeld gjør gjesteopptredenen låten verd å sette på repeat - mange ganger. Kan høres på NRK P3 og NRJ.
Vil du ha min mening, låter den mer Jay Z-inspirerte singelen "Can´t Stop Now" mer forseggjort - kanskje ikke lydmessig, men fraseringene og uttalen er en smule bedre.
Tam sommerlåt
Michelle Aavitsland er en 19-åring fra Oslo som fikk platekontrakt i en alder av 12. Den store suksessen har uteblitt, selv etter ett album og tre singler. Nå er hun aktuell med sin tredje single, "Believe in Love", på Starbox Cassette. Det er Gabrielles faste produsent Lars K. Hustoft som har produsert og trolig programmert alle instrumentene på denne singelen. Michelle fremstår som en light-versjon av Maria Arredondo, uten det store stemmeregisteret. Musikken er uansett lett fordøyelig synth-pop, laget for P4, med et ganske moderne lydbldet. Det er den kjedelige 90-tallsfraseringen som gjør låten mest kjedelig. Michelle synger "I believe in love", men jeg har vanskelig for å tro på henne, mulig fordi hun ikke legger tilstrekkelig kraft bak sangen. Et lyspunkt er at vokalen ikke preges av auto-tune. Det vitner om en vokalist som kan synge. Jeg tror og håper hun kommer med mer spennende musikk i fremtiden.
Michelle Aavitsland er en 19-åring fra Oslo som fikk platekontrakt i en alder av 12. Den store suksessen har uteblitt, selv etter ett album og tre singler. Nå er hun aktuell med sin tredje single, "Believe in Love", på Starbox Cassette. Det er Gabrielles faste produsent Lars K. Hustoft som har produsert og trolig programmert alle instrumentene på denne singelen. Michelle fremstår som en light-versjon av Maria Arredondo, uten det store stemmeregisteret. Musikken er uansett lett fordøyelig synth-pop, laget for P4, med et ganske moderne lydbldet. Det er den kjedelige 90-tallsfraseringen som gjør låten mest kjedelig. Michelle synger "I believe in love", men jeg har vanskelig for å tro på henne, mulig fordi hun ikke legger tilstrekkelig kraft bak sangen. Et lyspunkt er at vokalen ikke preges av auto-tune. Det vitner om en vokalist som kan synge. Jeg tror og håper hun kommer med mer spennende musikk i fremtiden.
Rare men bedårende Hanne Vatnøy
Hanne Vatnøy er en bergensartist som har gjort en viss suksess i Japan, med sin herlig, underlige popmusikk.
Som vokalist er hun kanskje en av de beste innen popsjangeren her til lands, og melodiene hennes er som regel oppfinnsomme.
Når jeg hører hennes siste single, electronica-poplåten "Muffin", slår det meg at hun ikke er noen sterk tekstforfatter.
Produksjonen er lekker og moderne, og holder en internasjonal kvalitet. Men hvorfor hun har skrevet en tekst som tilsynelatende ikke handler om så mye annet enn muffins, må gudene vite. I musikkvideoen under får vi kanskje svaret på slutten, hva muffins er en metafor for, men likevel består teksten av noen merkelige valg av fraser. Om ikke artisten fremstod så ordentlig ellers, så kunne jeg vært fristet til å spekulere i om hun har henta inspirasjon på coffe shop'ene i Amsterdam.
Fra spøk til alvor; Hanne er en vannvittig talentfull artist, men som mangler litt retning. "Muffin" er en drivende og fengende låt, men budskapet (om der er noe budskap) ødelegger for den apellen den kunne hatt blandt publikum av de mer "seriøse" popartistene jeg tidligere har sammenlignet henne med (Bertine Zetlitz, Ingrid Olava, Björk).
"Muffin" høres nemlig ut som en låt Bel Canto kunne funnet på å skrive dersom de ble tvunget til å samarbeide med Aqua, (mest på grunn av teksten) hvilken er en mismatch i mine ører.
Jeg velger å tro at denne låta er laget primært for å fri til det asiatiske markedet. Den er nemlig som skapt for fantasy-pop og K-pop-entusiaster. Jeg velger videre å tro at vi vil bli positivt overrasket når neste single kommer. (Hanne planlegger nemlig å gi ut album på nyåret, i følge hennes agenter).
Hanne Vatnøy er en bergensartist som har gjort en viss suksess i Japan, med sin herlig, underlige popmusikk.
Som vokalist er hun kanskje en av de beste innen popsjangeren her til lands, og melodiene hennes er som regel oppfinnsomme.
Når jeg hører hennes siste single, electronica-poplåten "Muffin", slår det meg at hun ikke er noen sterk tekstforfatter.
Produksjonen er lekker og moderne, og holder en internasjonal kvalitet. Men hvorfor hun har skrevet en tekst som tilsynelatende ikke handler om så mye annet enn muffins, må gudene vite. I musikkvideoen under får vi kanskje svaret på slutten, hva muffins er en metafor for, men likevel består teksten av noen merkelige valg av fraser. Om ikke artisten fremstod så ordentlig ellers, så kunne jeg vært fristet til å spekulere i om hun har henta inspirasjon på coffe shop'ene i Amsterdam.
Fra spøk til alvor; Hanne er en vannvittig talentfull artist, men som mangler litt retning. "Muffin" er en drivende og fengende låt, men budskapet (om der er noe budskap) ødelegger for den apellen den kunne hatt blandt publikum av de mer "seriøse" popartistene jeg tidligere har sammenlignet henne med (Bertine Zetlitz, Ingrid Olava, Björk).
"Muffin" høres nemlig ut som en låt Bel Canto kunne funnet på å skrive dersom de ble tvunget til å samarbeide med Aqua, (mest på grunn av teksten) hvilken er en mismatch i mine ører.
Jeg velger å tro at denne låta er laget primært for å fri til det asiatiske markedet. Den er nemlig som skapt for fantasy-pop og K-pop-entusiaster. Jeg velger videre å tro at vi vil bli positivt overrasket når neste single kommer. (Hanne planlegger nemlig å gi ut album på nyåret, i følge hennes agenter).
Resirkulering av '90-tallet
DJ Broiler gjorde i vinter braksusess med singelen Afterski - en blodharry techno/dance-låt som jeg trodde bare nederlendere (Technotronic, 2Unlimited osv.) var i stand til å lage. Med mindre man går på gymnaset må man være temmelig drita for å digge detta her.
Teksten på Vannski handler om... ja, du gjettet det. Vannski. Dermed kan vi ikke anklage for DJ Broiler for å laga en fyllelåt denne gangen.
Lydbildet er moderne, men riffene (om man skal kalle det riff) eller hook'ene om du vil, låter veldig nittitalls. Tekstene er veldig endimensjonale og så enkle det er mulig å gjøre dem.
Om denne låta ødelegger sommeridyllen for deg har du herved min tillatelse til å hive enhver reiseradio og boombox på sjøen som spiller denne i sommer.
DJ Broiler gjorde i vinter braksusess med singelen Afterski - en blodharry techno/dance-låt som jeg trodde bare nederlendere (Technotronic, 2Unlimited osv.) var i stand til å lage. Med mindre man går på gymnaset må man være temmelig drita for å digge detta her.
Teksten på Vannski handler om... ja, du gjettet det. Vannski. Dermed kan vi ikke anklage for DJ Broiler for å laga en fyllelåt denne gangen.
Lydbildet er moderne, men riffene (om man skal kalle det riff) eller hook'ene om du vil, låter veldig nittitalls. Tekstene er veldig endimensjonale og så enkle det er mulig å gjøre dem.
Om denne låta ødelegger sommeridyllen for deg har du herved min tillatelse til å hive enhver reiseradio og boombox på sjøen som spiller denne i sommer.
