På repeat

Unorskt og proft

(Tidligere lagt ut under singler)

Thea Oskarsen (20) er en jente fra Ytre Enebakk som forsøkte seg i X-Factor i 2009, og var en av dem som måtte gå gråtende ut av TV-studio, skuffet over ikke å gå videre, selv…

Read more

Vil ha mer!

(Flytta fra singler - opprinnelig publisert desember 2016)

Endelig kommer et friskt og optimistisk innslag oppi all den triste indierocken, selvsentrerte plastikk-pop´en og dramatiske skandi-pop´en som herjer på eteren. Stort glas av kärlek tar et oppgjør med hverdagslivet, men på…

Read more
Hverdagsbetraktninger fra et respatex-bord ved kjøkkenvinduet

Anders Jektvik fra Hitra er kjent for sin andreplass i TV-konseptet Norske Talenter 2012 og ga 1. februar 2013 ut sitt debutsoloalbum «Aill kjenne aill» hvor han blander norsk visetradisjon med amerikansk visetradisjon (tenk country og blues) og synger på dialekt.
Frykt ei! Dette er ikke noe hastverksprosjekt eller spin-off-produkt kokt sammen for å slå mynt på et TV-tryne. Et par av låtene sang han alt under selve konkurransen, og dette er låter som er blitt til over tid.

Beroligende bass
Låtene i starten er rolige, men har den vuggende stilen lik Kari Bremnes og Leonard Cohen.
Umiddelbart tenker man at denne platen er laget for å stjele norske fans fra Leonard Cohen. Stemmen til Anders har nemlig denne bassen og beroligende kvaliteten ved seg.
Men etter hvert finner man ut Anders Jektviks musikk og stemme har flere kvaliteter. Når han synger med lysere stemme minner han litt om Åge Aleksandersen (kanskje mest på grunn av dialekten og musikkstilen).
Stilmessig ligger han trygt i et fornorsket americana-land á la Hellbillies, Odd Nordstoga og Eric Clapton på sitt mest neddempede.

Midt i mellom
Tekstene er ikke like barnlige som Lillebjørn Nilsens, like rett fram som Åge Aleksandersens eller like vakre og såre som Hellbillies eller Stein Torleif Bjella sine. De er et sted midt i mellom. Passe poetiske og passe personlige, med en dæsj nasjonalromantikk og eventyrfantasi.

Drukner litt
Jektvik har en fløyelsmyk og varm stemme. Han kan synge. Håndverket er solid. Men sluttproduktet er kanskje litt for snilt til at det skiller seg veldig ut. Hans fortrinn er den dype stemmen i kombinasjon med dialekten. Låtene hans sklir glatt in på NRK P1 alle sammen, men albumet mangler en åpenbar hit. Dessverre drukner stemmen hans litt i instrumenteringen på de roligste låtene med høyest Cohen-faktor.

Duft av vafler og kaffe
Oppsummering: Tenk deg Åge Aleksandersen, Leonard Cohen, Odd Nordstoga og Frode Alnæs i samme band. Slik låter denne skiva. Det er trygt, hjemmekoselig, med duft av vafler og kaffe, og tidløst som en lusekofte.
Noe av det beste fra 2012

Dette er noe av det beste jeg har hørt i 2012.
Emil André Nordtveit i det vestlandske bandet Livin Right Now er en vokalist i verdensklasse. Låtene hans også. Denne selvtitulerte EP'en er bevis på det.

Materialet varierer mellom moderne country og britisk indie pop, uten at man får følelsen av at det spriker for mye. Sjangeroverskridelsen er nesten umerkelig for den som ikke er opphengt i at sjangre som country og britpop ikke kan blandes. Dermed må du nesten være redneck eller hooligan for å bli indignert.

EP'en åpner med en mid-tempo ballade, hyppig spilt på P1, som heter I'm Not Coming Home.
Nydelig kassegitararbeid og koring. På andresporet gires det opp til mer kjørevennlig countryrock á la Luke Bryan. Broke But I'm Happy to Be er fengende nok til å bli spilt på amerikansk mainstream-radio. Erik Rolland som flankerer frontmannen på gitar, er imponerende dyktig i sine licks.
På tredjesporet gires det bitte litt ned igjen, men fremdeles i kjørevennlig tempo. Vet ikke om Shadow at the Door er en omskriving av å møte sin skygge i døra, noe som kanskje ikke helt er en like mye brukt metafor på engelsk, men låten funker likevel. Her er vi på vei utav country-landskapet, men ikke så momentant at vi får rockesjokk.
På siste spor, Little by Little er vi inne i en småfunky amerikansk/britisk hybrid av en låt som både Oasis og Maroon5 burde misunnet dem.

Verden står åpen for Livin Right Now, men de må kanskje spisse låtmaterialet sitt noe. Bransjen, og lyttere med, er dessverre sykelig opptatt av å sette band i bås.
Skal man sette fingeren på noe, måtte det være at det kunne vært mer dynamikk i trommene og at rytmegitaren kunne vært tightere på noen få plasser.

Låter å laste ned: Alle!