Musikkvideoer

Forførende

Julie Bergan slapp nylig denne nydelige balladen "U Got Me". Litt småkjedelig i versene, men Bergan er i stand til å få det meste til å høres sepennende ut, på grunn av hennes unike stemme. Rrefrenget byr på noen moderne fraseringer som gjør låta verd å lytte til. Sounden er moderne men med diffuse 80-tallsreferanser.

Selve videoen er ikke noe å skrive hjem om og består bare av Julie Bergan, heftig sminket, som danser forførende iført en avslørende rød skinntopp - badet i rødt lys, krydret med stillbilder av Julie som deiler seg foran kamera. Lavbudsjett og enkelt, men likevel innafor.

Ikke den beste fra Halsey

Without Me er ikke den beste singelen fra Halsey, eller videoen for den saks skyld.
Låten er en klassisk kjærlighetshistorie - jente møter gutt som lever på kanten, men videoen har en liten tvist på slutten.
Selve låta er en rolig EDM/RnB crossover.
Melodien på refrenget i selve låta minner for mye om refrenget på How Does it Feel av Avril Lavigne.
Gitar-introen minner dessuten veldig mye om den i Bad Intentions av Niykee Heaton, og stilen er veldig lik.

Selve videoen, regissert av den renommerte Colin Tilley, er litt spekulativ med Halsey som viser brystvorter gjennom en våt topp i dusjen. Ikke skjønner vi helt hvorfor verken hun eller fyren i videoen blir arrestert, men vi tror at hun lurte ham i en felle fordi han hadde stjålet penger av henne. Handlingen kunne uansett godt vært spekket med litt mer action.

Nedoverbakke for Astrid S

I den siste singelen til Astrid S, satser hun på en majestetisk beat som kunne fungert ypperlig som en stadion-hit, men som Astrid S heller har valgt å legge en 70-talls popmelodi på. Teksten er hjerte/smerte uten at vi skal analysere den noe videre ettersom det er en typsik tvetydig poptekst som ikke girn neon konrekt historie. Selve videoen gir heller ingen historie, men viser Astrid S som sin egen tvilling eller usynlige venn som herser med henne.

Scenene er korte og videoen ser proff ut. Astrid S ser bra ut og bildene er tidvis spektakulære. Men jeg føler den mangler noe for å lime det hele sammen.
Låten er ingen umiddelbar radio-hit, og jeg frykter dette er det siste vi har hørt fra Astrid S dersom dette er det beste hun klarer å komme opp med.
Dette holder langt fra samme nivå som låtene hun er kjent for.

Ærlighet og kvalitet

Farda er en ung rapper/produsent fra Oslo som rapper på norsk. Han representerer labelen No Nation og den nye trap-bølgen, men har definitivt en egen vibe. Farda betyr i morgen på persisk. Ny dag, nye muligheter og et håp om en bedre fremtid var grunnen til at Farda (Arsham Zarei) valgte Farda som artistnavn.

Farda jobber med sin ventede EP kalt “Eksperiment”, inspirert av artister som Kid Cudi, Travis Scott og A$ap Rocky.

I låta “Ikke redd”, som gis ut 25. mai, forteller Farda om at han sliter med å finne seg selv, han løper fra virkeligheten, ser ikke meningen med livet og føler ikke noe smerte. Han er ikke redd for å dø. Han ber sin kjære om hjelp, hjelp til å finne veien, og hjelp til å bli tatt i mot når det føles ut som han faller. 

Selv med heftig bruk av auto-tune klarer Farda å skape en tung og alvorlig stemning, samtidig som at vokalen høres mer ut som sang enn rap. En actionfilminspirert 80-talls beat hjelper på, med synther som om Jean Michel Jarre var i bygningen. 

Musikkvideoen er nærmest genial i sin enkelhet, med kun bruk av farget lys og skygge som virkemidler. Resultatet er veldig virkningsfullt og beviser at Farda har sans for ærlighet og kvalitet.

Årets mest geniale

Childish Gambino er artistnavnet til den amerikanske rapperen, komikeren og regissøren David Glover (nei, han er ikke i slekt med skuespiller Danny Glover fra Dødelig våpen-filmene), og han har til nå stort sett vært kjent i USA. I den grad han har vært kjent blant nordmenn, har det kun vært blant komiker-nerder og hip hop-nerder.

Det var til han slapp videoen og låten This is America. Etter drøye to uker på Youtube har videoen blitt vist over 150 millioner ganger, og er en av de mest populære på Youtube noensinne, mye på grunn av kontroversen den medbringer med sine skytescener og referanser til kjente episoder av politivold.

Stappfull av metaforer, både skriftlig og visuelt, og høyst politisk ladet, har sangen - og spesielt videoen - tatt verden med storm. Den er så ladet av teatralsk visuelle virkemidler at man må se den flere ganger for å få med seg alt. Med skjulte meninger i alt som skjer, oppdager man noe nytt hver gang. Det er også meningen! Dansingen du ser rett foran kamera er ment å ta oppmerksomheten fra det som skjer ute av fokus bak danserne. Både teksten og det visuelle har flere tolkninger, som alle peker i mer eller mindre samme retning; om white privelige, om undertrykkelsen de svarte opplever, om makten i det å eie en kameratelefon, det vanvittige med våpenlovene i USA og om black on black crime.

Teksten er så enkelt møblert med ord at du kan le det ihjel. Likevel finnes det få låter som er mer politisk ladet, på eteren akkurat nå.

Selve musikken er ikke akkurat hit-materiale. Til det er den for spesiell. Likevel er den fy så kul. Den åpner med noe negro spiritual-aktige greier, som smelter sammen med noe pop-greier før en ganske mørk og dyster hip hop-beat bryter inn. Etter hvert smeltes alle tre delene mer og mer sammen til én greie, og det er hva som er så genialt med musikken - at man kan smelte sammen tre såpass ulike uttrykk.