Musikkvideoer

Årets mest geniale

Childish Gambino er artistnavnet til den amerikanske rapperen, komikeren og regissøren David Glover (nei, han er ikke i slekt med skuespiller Danny Glover fra Dødelig våpen-filmene), og han har til nå stort sett vært kjent i USA. I den grad han har vært kjent blant nordmenn, har det kun vært blant komiker-nerder og hip hop-nerder.

Det var til han slapp videoen og låten This is America. Etter drøye to uker på Youtube har videoen blitt vist over 150 millioner ganger, og er en av de mest populære på Youtube noensinne, mye på grunn av kontroversen den medbringer med sine skytescener og referanser til kjente episoder av politivold.

Stappfull av metaforer, både skriftlig og visuelt, og høyst politisk ladet, har sangen - og spesielt videoen - tatt verden med storm. Den er så ladet av teatralsk visuelle virkemidler at man må se den flere ganger for å få med seg alt. Med skjulte meninger i alt som skjer, oppdager man noe nytt hver gang. Det er også meningen! Dansingen du ser rett foran kamera er ment å ta oppmerksomheten fra det som skjer ute av fokus bak danserne. Både teksten og det visuelle har flere tolkninger, som alle peker i mer eller mindre samme retning; om white privelige, om undertrykkelsen de svarte opplever, om makten i det å eie en kameratelefon, det vanvittige med våpenlovene i USA og om black on black crime.

Teksten er så enkelt møblert med ord at du kan le det ihjel. Likevel finnes det få låter som er mer politisk ladet, på eteren akkurat nå.

Selve musikken er ikke akkurat hit-materiale. Til det er den for spesiell. Likevel er den fy så kul. Den åpner med noe negro spiritual-aktige greier, som smelter sammen med noe pop-greier før en ganske mørk og dyster hip hop-beat bryter inn. Etter hvert smeltes alle tre delene mer og mer sammen til én greie, og det er hva som er så genialt med musikken - at man kan smelte sammen tre såpass ulike uttrykk.

Prinsessen av trailer trash

Daniele Bregoli ble som 14-åring for snart to år siden, kjendis over natten etter sin famøse deltakelse på Dr. Phil Show, hvor noe munnhuggeri førte til uttykket «Cash me ousside», som ble en viral catchphrase på sosiale medier. Enten har hun selv eller en manager vært smart nok til å cashe inn på denne oppmerksomheten, og selv om hun først ble gjort narr av, er det få som gjør narr av henne nå som hun har blitt en stor rap-stjerne med en enorm følgerskare på Instagram og utsolgte konserter.

Bhad Bhabie, som er navnet hun går under nå, har vist seg svært produktiv og har gitt ut hele åtte singler siden i fjor. Gucci Flip Flops er tittelen på den siste, hvor Lil´Yachty er med og spytter et vers. Hennes image som frekk tenårings- trailer trash-jente overskygger det faktum at hun faktisk er en pen jente fra et stort, flott hus i forstaden. Uansett virker det som hun har fans i alle aldre, etter konsertgjerne å dømme.

Innholdsmessig er Gucci Flip Flops en sedvanlig rap-låt hvor hun skryter av hvor mye penger hun tjener og hvor latterlige hennes hatere er. Det som hindrer denne låten i å bli et gedigent skuldertrekk er det herlig dekadente og catchy refrenget. Det må sies at det er få som klarer å få en rap-hit uten et syngerefreng, men det har altså Bhad Bhabie klart med denne.
Beaten er ikke helt trap men heller ikke helt gangsta, hvilket fyrer opp nysgjerrigheten hos lytteren. Dette er noe nytt og fresht.

Videoen spiller både på hennes image som en nesten latterlig humoristisk drittunge på den ene sida og det fasjonable og luksus-dekadente på den andre siden - sikkert for å please Gucci slik at de  kunne sponse, eller i det minste godkjenne den.

I takt med naturen

Juliet North fra Tromsø klarer med både musikken og videoen til singelen Naustet å fange naturens skiftende værforhold og med dynamikk i både toner og takt. Lik naturen veksler musikken mellom lyst og mørkt, medvind og motvind, håp og avmakt. Sangen handler om ensomhet, om å stå sterk i stormen, om sårbarhet og skjørhet. Musikken er lik videoene minamilistisk i produksjonen. Videoen virker kjølig og rå med alt det grå fra fjell og hav, men bidrar med innslag av varmere bilder, som av fiolinen. Musikken bygger opp under det kjølige med Julie Alapnes sin kjølige men vakre stemme, og med en spiss synth, mens fiolinen og Petter Carlsens vokal  tilfører den sårt trengte varmen til arrangementet.

Videoen tilbyr en passelig dose mystikk, men historiefortellingen kunne vært sterkere, for å være mer interessant. Dette er musikk i Kari Bremnes-land, men kunne godt vært gjort mer spennende ved å bryte opp med mer variasjon i instrumenteringen eller progresjon i form av et ekstra parti.

Gjort før

Stenz er en rapper fra Kongsvinger som representerer bygda, og det er ganske tydelig i denna videoen til singelen Hørte du meg? Etter mye mas har jeg endelig gått med på å anmelde denne utgivelsen og man må bare berømme hustlinga.
Stenz tar oss med ut på beitet for å vise oss sauene sine, kan det virke som. Det kan hende enkelte vil dra på smilebåndet av dette, men Dirty Oppland gjorde dette bedre på slutten av 90-tallet, da med mer humor. Stenz har riktignok mer variasjon i flowen, men timinga kunne vært mer presis.

Det er ikke så lett å tyde teksten fordi vokalen lyder litt ullen (på YouTube-videoen vel å merke), men når ikke engang refrenget engasjerer og fenger, og fremstår mer som en nødvendig pause i strømmen av ord, er det liksom bare beaten igjen, som er mildt sagt old school, men kul nok. Den samplede trumpet-strofen er heller ikke egnet som noe hook. Hooket ligger i starten på det første rap-verset. Etter det er det ikke mye igjen.

Stenz har i mellomtida gitt ut en ny single, Da jeg kom.

En anstendig debut

Bottles to Broken Bones er debut-singelen til Tromsø-bandet This Way Up. Den åpner med et mumle-vers som åpner seg straks opp og som fungerer som en innledning til et ganske så eksplosivt refreng som vokser i øret i løpet av de tre minuttene låta varer. Scremo-vokalen er imponerende med tanken på den lave alderen til gutta. Vokalen på versene ligger for lavt i miksen, og gitaren for høy, hvilket er et typisk tegn på at det er gitaristen i bandet som har miksa låta.

All lufta i versene gjør at bandet får puste og komme til sin rett. Låta fenger bra, men jeg savner ei bru som bryter litt opp i det ellers forutsigbare arrangementet. Energien er rå og egner seg til å få hvem som helst opp av stolen. Stilen minner litt om Foo Fighters, men kanskje hakket mer retro. Her er litt nu-metal og 80-talls heavy som lurer i bakgrunnen, noe som også overrasker meg med tanke på hvor unge medlemmene er.

Både singelen og videoen skal være selvprodusert, og selv om dette er imponerende i seg selv, kunne instrumenteringa trengt litt mer balanse og videoen bedre lysbehandling, mer spennende filming og tightere redigering. 

Alt i alt er dette en anstendig debut og singelen er meldt å rotere på radio i utlandet.

EDIT: This Way Up er også aktuell med singelen Set it Up, som ble sluppet før vi rakk å publisere anmeldelsen.

Skiller seg ut

Myra er en RnB-artist fra Bergen som det buzzes litt om i kulissene. Hun ble lagt merke til da hu gjesta på Lars Vaular sin single «Ventet på deg». Myra oser av street-kred og selvsikkerhet uten å gå helt over bord. Dette er ei dame som både kan rappe og synge reint og lekkert. Stemmen er til å dø for og har et svært register. Nicki Minaj kommer på tankene som nærmeste musikalske referansepunkt. Men Myra er ingen overfladisk pyntedukke. Stilen ligger egentlig mer nærmere Erykah Badu - en kulere versjon av Nora Noor. 

Tekstene hennes er kanskje ikke nobelpris-stoff, og jeg er ikke så sikker på at "minked opp" (minked er ikke et ord hverken på engelsk eller norsk) og "link opp" er gangbar slang, men sjargongen treffer nok sikkert den jevngamle aldersgruppen og det er likevel langt bedre enn det typiske kommersielle hitlistematerialet. Produksjonen er moderne nok, men vokalen er litt ullen, eventuelt litt lav i miksen. 

Refrenget er catchy som bare juling, men den føles ikke kort nok til at den går på repeat mer enn et par ganger. Litt mer variasjon hadde vært å foretrekke. 

Selv om lydbildet føles litt 90-talls, regner jeg med vi kommer til å høre mer fra Myra i fremtiden. Det er nemlig ikke flust av andre artister som henne i Norge.

Intetsigende og enerverende

Oslo-gutta Snow Boyz har laget en trap-single kalt Stukær hvor de rapper slik Beyoncé gjør i låta 7/11. Kjempeoriginalt, ikke sant? Herfra går det bare nedover. Låta handler om å gå på byen, sloss og sjekke damer. Det er i hvertfall det jeg får ut av å høre på denne kebab-norsken. Fett nok det, hadde bare låta vært LITT mer original og variert. De kunne i alle fall latt være å knabbe beaten til Rick Ross. Resultatet blir intetsigende og den ensformige beaten gjør det hele enerverende.

Videoen er i seg selv bra. Det er så mange videoer laget på budsjett som blir kleine fordi regissøren ikke forstår formspråket som trengs for å understøtte låta. Det er ikke tilfellet her.

 

Den mest over-hyp´a låta akkurat nå

For tjue år siden hadde denne låta nok blitt bannlyst av NRK på grunn av teksten, men nå om dagen får man vel ikke rotasjon på P3 uten banning. Singelen «Fy faen» av Hkeem og Temur er lestet på en dancehall-beat kjennetegnet ved mange pop- og rap-låter i dag, mye på grunn av at Justin Bieber har gjort så mange populære låter med den.

Jeg klarer ikke la være å tenke på «Snakke lit med dej» av Admiral P, kanskje litt på grunn av de pussige innslaga av engelske ord som ikke er vanlig brukt som slang-ord.

Det som gjør at Hkeem og Temur skiller seg positivt ut er at de begge har gode stemmer. Låta er bra produsert men lydbildet føles likevel en smule datert, da det er et par år siden Justin Bieber gjorde denne beaten til en merkevare. Men dersom du liker sånn glatt Madcon-musikk, fryder du deg sikkert over denne låta allerede. Videoen er helt grei - hjemmesnekra uten å bli klein, men ikke akkurat TV-kvalitet.

Denne låta er over-hyp´a fordi den er blitt spilt på NRK-programmet Skam, og er dessverre altfor ofte på radio. Den er nok glemt allerede i juli. Slike enspora låter har ikke nok substans til å bli noe annet enn fast-food-musikk.