Uten noen retning

Albumet åpner svakt med forglemmelige Ashley - titulert etter eget døpenavn. Dynamikken i stemmen er slående og hun presser den virkelig til bristepunktet, noe som gjør det verd å høre på. Clementine høres ut som en freestyle og har ikke verdi som en egen låt. Vi aaner at hun synger om barndomsminner, men melodien er for lite engasjerende. På tredje forsøk hører vi endelig en låt. En bra en også. Graveyard er ingen ny låt, og låter betraktelig mer punchy live. Men denne versjonen låter mer rørende. Refrenget er like fengende.

You Should be Sad høres ut som en country/ hip hop crossover som plutselig er blitt populær igjen. 
Forever er en nærmest Beatles-aktig poplåt som bringer tankene til 60-tallet uten å være datert, faktisk veldig tidsriktig.
Dominics Interlude er enda en retro-låt med en moderne vri. Nå er vi mer inne på et Lana Del Rey-spor, paret med Beatles-koringer og rytmikk. Sært, men ikke verst.

3am er en mer rocka låt som kunne vært gitt ut for ti år siden. Funker den i dag? Tja. På en måte.Det skulle ikke forundre meg om denne låta var skrevet for P!nk, men at hun takka nei.
Without Me er den tilfeldige hit-låta, og den med best tekst. Låta som ble utgitt som en vanity-single, som det heter når artisten aller nådigst får lov til å gi ut noe for sin egen del, uten at plateselskapet skal blande seg inn i alt. I alle fall er den offisielle historien slik. Låta eksploderte, og sendte Halsey enda høyere opp i stjernehimmelen.

Finally/ Beautiful Stranger handler om å føle seg så trygg med noen at man er livredd for at det bare skal være en illusjon uten hold i virkeligheten. På grunn av teksten, den nest beste låta på skiva. Melodien er helt gjennomsnittlig. 
På Alanis´ Interlude får vi en gjesteopptreden av selveste Alanis Morissette. Likevel redder det ikke låta, som høres uferdig ut, mye på grunn av det altfor luftige lydbildet - som om det mangler noe vesentlig.

På Killing Boys er vi tilbake der vi bør være, med radiovennlige låter som har hit-potensiale og en mening som ikke er vanskelig å deciffere.
SUGA´s interlude høres underlig datert ut og resten, bortsett fra siste låt som er nok en freestyle, er halvhjerta forsøk på arenalåter. Vi hører på teksten at det er personlige ting hun synger om, men lydbildet kunne like gjerne tilhørt Justin Bieber.