Trenger å finne uttrykket sitt

Roar Eide fra stavangertraktene bærer artistnavnet EIDE, for enkelthets skyld. Musikken på debutalbumet er av typen americana/pop, enkel nok den også. Selv om Eide har et eget uttrykk ligner stemmen hans dels på Bono og dels på Erik Faber. Likheten forsterkes ved at lydbildet og låtene lyder litt 90-talls og jeg hører referanser til både Chris Isaak og tidlig Coldplay.

Albumet åpner sterkt med Turn for You og tittelkuttet Grand Design, men balladen Reflections byr på for mange gjentakelser. Energinivået tar seg opp igjen dog, med Coming Back. På Follow You byr artisten på et mer 80-talls lydbide á la Kenny Rogers. Pianoballaden Drowning Man er ikke emosjonell nok til at lytteren lar seg rive med. 

Accidents of Love byr på flere klisjeer enn vi har hørt tidligere på skiva. 

Avslutningssporet Walk to the End er et friskt pust, med en groove som gir fremdrift og en vokalfremføring jeg kan tro på. Teksten er heller ikke aller verst, selv om den ikke røper allverden. 

Roar Eide er en god sanger med en flott stemme, men noen stor låtskriver er han ikke. Snarere midt på treet. Jeg savner mer egenart til å digge dette albumet. Proffe musikere hjelper, men utgjør ikke store forskjellen når produksjonen låter såpass datert. Men det ville hjulpet om sangene var litt mer fengende.  

En råere og mer ærlig leveranse ville gjort Eide mer aktuell. Helhetsinntrykket blir for stivt og anonymt.