Skuffende comeback

Det er fristende å spå i karrieren til en has-been, men det er ikke Noel Gallaghers comeback overskriften refererer til. Åpningskuttet på comeback-albumet til Noel Gallagher´s High Flying Birds «Who Built the Moon» mangler både vers og refreng, og låter egentlig bare som en anmasende og altfor lang intro. Den klisjéfyllte floskelen «You better get yourself together/ I keep holding on» over en Led Zeppelin-aktig og loop-lignende beat låter helt passé. 

Den meningsløse førstelåta følges opp med en 60-tallsetterligning med blåsere á la T-Rex. 
Fra 60-tallet nærmer vi oss syttitallets Joe Cocker og mer blåsere. 
Fra 70-årene beveger vi oss over til 90-årene på spor fire og fem, og et univers som U2 og Happy Mondays regjerer i. Deretter er det tilbake i tid igjen til et ganske så fantasiløst bluesriff over en akustisk, laid back låt med 60-talls-reverb på trommene. 

Med enda en meningsløs instrumentallåt, er det inn i tridsmaskinen igjen.  

Kanskje han håper på litt kontrovers, eller kanskje han tenker at lytterne må tåle å bli utfordret litt på et album, er han kanskje inne på noe, men dette er ikke akkurat Pink Floyd som gir ut plate. Det er en rockestjerne som har vært for lenge borte til at han kan ha noe som helst betydning lenger, og som har mistet grepet totalt. 

Det eneste formildende med dette albumet er «tittelkuttet» «The Man Who Built the Moon» som overrasker med et arrangement som kunne fungert som filmmusikk i en futuristisk James Bond eller Ringenes Herre-film. Den er ikke akkurat noen radio-singel. Ei heller er den spesielt fengende, men fryktelig groovy og tøff, spesielt i instrumentalpartiene. 

Foruten denne ene bra låta, fremstår langspilleren som en eneste hyllest til store band som artisten vokste opp med å lytte til. Men å etterligne dem, kunne han latt være.