Sårt og nært

Bergen har en lang visetradisjon, så hva er mer naturlig enn en viseplate fra Bergen? 

Bergenserne elsker å høre sanger om sin egen by og de elsker å synge om sin egen by. Du trenger ikke engang være fra Bergen for å bli akseptert som bergenser - du trenger bare å heie på Brann og synge på bergensk. 

Per Berg er en visesanger fra Askøy, som er en nabokommune til Bergen, og har lagt sin elsk på byen mellom de angivelige 7 fjellene. (Er det ikke flere enn syv?). Han har nemlig skrevet en ode til Bergen, som er med på albumet «Basar». 

Da jeg først fikk nyss om denne plata, trodde jeg at Per Bergs var navnet på et danseband. I stedet er det altså en viseartist som heter Per Berg, som har med seg et band (av og til). 

Selv om dette er viser, har de et visst countrypreg som gjør sangene mer tilgjengelig for andre enn bare bergensere, selv om dette låter veldig bergensk - noen ganger med en touch av Vamp, andre ganger av irsk folkemusikk. 

Albumet åpner med tittelkuttet, som i starten høres ut som noe Simon & Garfunkel-greier. Per Berg høres ut som om han er en middelaldrende mann med stemmen til en 20-åring. Låta handler om å bli tvunget til å være med i bedehuset, som det tydeligvis fremdeles er mange av igjen i Bergen. 

Byen er en av singlene, som er en slags kjærlighetssang til Bergen. Denne vakre serenaden er litt melankolsk over seg, slik at man formelig hører regnet dryppe mot brosteinen. 

På Orderud Gård kommer countryalibiet først fram, med banjo, og videreføres med «Då e det deg» - nok en nydelig kjærlighetssang, denne gang om en kvinne. Slow 50-tallsrock er det dette minner om, eller en upolert Chris Isaak (for dem som husker Wicked Games). 

Gjestenummeret Alltid, er en bedårende ballade med Sara Taraldsen på vokal. Hun korer også på Byen og er med på å løfte albumet et hakk med sin innyndende stemme. 

Jeg tror man enten er nødt til å digge stilen eller være bergenser for å virkelig snurre denne skiva på repeat. Byen er en nydelig sang, men apellerer kanskje mest til hjemmepublikummet. 

Det blir mye fele på låtene. Litt for mye, egentlig. Låtene hadde tjent på en litt større variasjon i instrumenteringa. Tekstene blander hverdagspoesi iblanda mer direkte observasjoner, tidvist utført med et glimt i øyet. Noen ganger er det litt på kanten naivt og banalt, som i Refleksblues, men Per Berg får det til å funke på et vis. Alt i alt er dette ei sjarmerende skive. Sårt og nært, men litt uferdig. 

Låter å lytte til først: Alltid, Då e det deg og Byen.