Kynisk kompromiss

Åpningssporet høres ut som noe de jamma sammen i øvingslokalet. På andrelåta er de inne på noe folk-aktig U2-greier, hvor de overrasker med en gjeste-rapper av alle ting. Rap-verset bryter opp et ellers kjedelig parti men redder ikke låta fra glemselen. På tredjesporet beghynner jeg å lure på om denne EP´n er et halvhjerta forsøk på å møte gamle-fansen på halvveien samtidig som de prøver å holde seg relevante i dagens musikkbilde. Er ikke så sikker på om claveret i «A L I E N S» er et sjakktrekk i så måte. Selv om fjerdelåta er en remix av en live-versjon av den tidligere utgitte «Something Just Like This», hvilket er kult nok som konsept, begjynner det å bli klarere at denne utgivelsen er bakgrunnsmusikk for dem som ikke typisk setter seg ned og lytter til vinyl i godstolen med et par dyre hodetelefoner på et hi-fi-anlegg, slik gjerne tilfellet er med debut-albumet dems.

Men hva pokker skjer på avslutningslåta «Hypnotized»? Er vi tilbake i 1984 igjen? Den kunstige pianolyden og klangen på stemmen gir meg fysninger nedover ryggen, og ikke på noen bra måte. Hvor er Patrick Swayze når man trenger ham. Det hadde vært å foretrekke med en gjennomført åttitalssviske enn dette her - en anonym ballade som ville vært bortkastet å gi ut som single, hvor klisjeene står i kø.