Kunne vært et best of-album

Metallica sitt siste album «Hardwired…to Self Destruct» er så variert at det kunne vært en samleplate bestående av deres største hits, bortsett fra at det ikke er noe særlig hit-potensiale i noen av sangene. 

Albumet åpner med en hard og kjapp thrash-låt som kunne vært på et av deres første tre album. Selv om arrangementene er retro, er lyden tidsriktig. 

Intensiteten fortsetter på andresporet. Ingen skal kunne anklage Metallica for å være mainstream på denne utgivelsen, da kun 2 av 12 låter er under 6 minutter lange og kun åpningssporet er under 4 minutter. Dessuten er gitarsoloene tilbake på plass. 

På spor 3 setter vi tempoet og intensiteten ned et hakk. Som jeg var inne på, er denne skiva veldig variert. Den representerer ikke alle epokene Metallica har vært innom gjennom sin karriere, men er såpass oldschool at gamle-fansen burde være fornøyde. Her er ingen ballader, om man ser bort fra den seige blues-aktige «Am I Savage?». Savner du en ny «The Unforgiven» eller «Nothing Else Matters», eller en mega-hit som «Enter Sandman» vil du nok bli skuffet. 

Men er låtene noe bra? Det kommer an på øret som hører. Ja, dersom du liker dobbeltpedal og de mindre kjente låtene fra tiden før The Black Album. Nei, dersom du er opptatt av oppfinnsomhet.