Ingen kult-klassiker, men fy hvor funky

Bootsy Collins var bassisten som fikk fyken av James Brown fordi han sstjal for mye av rampelyset. Collins er nemlig en entertainer av rang og nærmest for en tegneseriehelt å regne, med sin psykedeliske visuelle stil og sleazy stemme. 

World Wide Funk er hans første album siden 2011, og selv om her er flere ballader blir Bruno Mars en miniputt i sammenheng. Selv om Collins har en polert produksjon er uttrykket mye mer dirty enn nevnte Mars og andre konkurrenter av samtiden. 

Selv om Collins ikke synger mye selv, er beaten og bass-spillingen så funky som den kan bli, selv på enkelte av balladene. 

Funk er en sjanger som er vanskelig å modernisere uten å ta bort det som gjør en låt funky, men Collins presterer å beholde det klassiske funk-uttrykket og blande inn mer moderne virkemidler som rap, scratching m.m.. Likevel låter det litt datert her og der, og det finnes dessverre litt for mange langtekkelige og cheezy RnB-partier i flere av låtene, noe som stopper albumet i å bli en kult-klassiker.