Gravplyndring de luxe

Bruno Mars gjør rent bord og stjeler hemningsløst fra 70- og 80-tallets funk, og 90-talls RnB. Han la jo opp til det på en måte med singelen «Uptown Funk» som han ga ut med Mark Ronson for et par år sida, men hvem hadde gjettet at han skulle gi ut et helt album med såpass retro stil på? 

Ja, dette er noe Justin Timberlake kunne funnet på, men med et litt mer moderne lydbilde. Bruno Mars legger seg så tett opp til et autentisk sound fra den æraen han dykker ned i, som det går an, uten at lyttere vil tro det er en gammel skive. 

Ok, så stjeler han skamløst fra James Brown, Usher og Michael Jackson, og tekstene er lettvinte på grensen til corny. Men den skiller seg positivt ut med lettbente låter som får en til å drømme seg bort til solfylte LA og New York om sommeren - et kjærkomment innslag i vintermørket. 

Personlig liker jeg at han skifter tiår, nesten fra låt til låt, og retro-elementene blir ikke for dominerende. Synth´ene er brukt på en smakfull måte, ellers kunne det hele blitt en klein seanse av bad taste flashbacks.  

Savner litt flere oppe-tempo-låter. Balladene blir litt for klamme, spesielt når de er såpass retro. De blir fort gamle, når lydbildet ikke byr på noe nytt. Dansbare funk-låter derimot, må nesten være tro mot funk´ens storhetstid når det kommer til lyd. 

Man kan gjerne stille spørsmål ved denne skivas relevans, det er avhengig av om funk´en er på vei tilbake. Men Bruno har uansett sikret overgangen til pensjonisttilværelsen i Las Vegas som en entertainer.