Falmet liksom-country

Keith Urbans siste album Graffiti U er en kynisk øvelse i å fri til radiolytterne av moderne country hvor stadion-låtene ligger side om side med hip-hop-frieriene, noe som stadfester Urban som en av de fremste artistene innen sjangeren. Ettersom dette er hans tiende album, gjør dette ham til en av veteranene innen den markedstilpassede country-musikken. Ikker bare lefler han med hardrock og rap, men indie og EDM-sjangeren er også heftig utnyttet. Likevel greier han å holde seg på den rene stil, med forbløffende lite friksjon. 

Noen utpregede hits finner jeg ikke, bortsett fra Drop Top med Kassi Ashton som gjestevokalist på det sommerlige refrenget, men her er plenty med radiofyll. 

Dette er country-pop, med hovedvekt på pop laget for massene som ikke bryr seg om country. Ikke forvent en masse Tele-twang, banjo eller slide-gitar på denne her. Det mest eneste som minner om hestejazz med denne skiva er sørstats-vrien på artistens stemme.