Åpningslåta, Fritt fall, minner sterkt om Audioslave. Selv vokalisten drar en Chris Cornell etter det aller første primalskriket. Når han begynner å synge på norsk, får vi umiddelbart litt Black Debbath-vibber, men de glemmer vi fort når bandet begynner å groove.
Retromonster er intet parodiband. Dette er ekte ekthet, med høy kølleføring og bred benføring.
Gruppa overrasker ved å bringe dynamikken ned for å gi gitaren rom til å spille soloen sin, men må likevel konkurrere med busy tromming.
På andresporet, Vi rir om natten, er de over i seig sørstatsrock som får en lyst til å kjøre motorsykkel og ikke stoppe før en finner en veikro med ølservering.
På tredjekuttet, Dommedagsmaskin, er vi nesten over i hår-metal kjennetegnet ved høyt tempo og fengende riff som maner til både dans, karate-fakter og headbanging.
Fjerde nummeret ut, Danser mot en flamme, minner svært mye om DumDum Boys, som handler om å ikke ta imot dritt fra noen.
Halvveis ute på albumet, på Lagd av løgner, er vi ute i Audioslave-landskapet igjen, men med «Født i sola» er vi er straks over i shuffle og den fete 70-tallsrocken med Thin Lizzy-preget gitarsolo.
«Evig arr» er albumets eneste ballade, og det er en typisk power-ballade, dette, om brudt kjærlighet. Selve sangen overskygges av gitaren slik at det er vanskelig å få med seg hele teksten.
Først på neste siste tittel er vi over i mer moderne takter – en fet arenarock-sak som kunne fungert som lydspor til en hvilken som helst actionfilm.
Albumet avsluttes med et progga epos om menneskets dunklere sider.
Konklusjon: Skiva byr på bøttevis med tøffe riff og selvsikkerhet, groove og feststemning. Anbefales.