En hyllest til 80-tallets hard rock

Dette hard-rock-albumet åpner med en tanks av ei låt, ei sånn som ikke stopper for noe. Den er fengende som fy og kan minne om en miks av Guns n´ Roses og Mötley Crue, et spor de forsetter på med andre- og tredjekuttet, selv om andrelåta oppsummerer alle hair metal bands fra åttitallet i ett og samme nummer. Turn it Up kunne vært gitt ut av både Judas Priest, Danzig eller Whitesnake, såvel som Def Leppard, Warrant, eller RATT. Det samme gjelder Bottoms Up. 

På Bombshell og Can´t Get Enough er vi over i AC/DC-universet, med stakkato gitarer og tregrepsrock. Sistnevnte inneholder dessuten en kul gitarsolo. 
Vokalisten har en stemme og råhet som passer sjangeren og bandet spiller tight og med overbevisning. 

Konklusjon: Nå kan denne anmeldelsen kanskje tolkes dithen at albumet faller i kategorien parodi-plate, hvilket ikke er tilfelle i det hele tatt. Ja, her er mange tydelige inspirasjonskilder å spore, men dette er en plate som er laget med respekt for tidsepoken, sjangeren og alle som kom før dem. Her er ingenting som er over the top, hverken av gitarsoloer, screams eller tromme-breaks.