Eklektisk og fint

Det er lett å sammenligne Jens Andersson med Lars Winnerbäck. Begge er svenske, har et hovedsaklig akustisk lydbilde og opererer i et americana-inspirert viselandskap hvor strykere og kontrabass gjør sine smakfulle innslag. Begge synger poetisk om hverdagslivets utfordringer, men der stopper også likheten. 

På debutskiva «Stort glas av kärlek» demonstrererer Jens Andersson at ungdommens energi og positivitet ennå bor i ham, og som han av og til får utløp i musikken. Jens Anderssons låter har mer interessante arrangementer. Han har også mer variasjon i låtmaterialet, og streifer såvidt innom alt fra reggae til blues og country - mens han holder den røde tråden gjennom hele albumet. Men mest av alt har Jens Andersson en gudbenådet stemme og en fintfølende innlevelse. 

Winnerbäck rufser til lydbildet på de mørke låtene, mens Andersson åpner det hele opp og slipper luft inn. God musikk handler nemlig ofte like mye om tonene som ikke spilles, men antydes, for å parafrasere Miles Davis. 

Andersson lager plass til det subtile og bandet er med sin fingerspitzgefühl i stand til å bruke dynamikk som et effektivt virkemiddel. 

Og for noen låter! Vi snakker om den uendelig vakre og gåsehudfremkallende «Stanna kvar», groovy «Stort glas av kärlek», kule «Min gröne soffa i velour», festlige «Jag har bara bestämt mig» og den artige «Bara för pengarnas skull». 

Vær så snill, Jens Andersson; ikke la det bli kun med denne ene fullengderen.