Bowies foruroligende farvel

Det er liksom ikke lov å kritisere David Bowie for hans siste utgivelse, som han gjorde mer eller mindre på dødsleiet. For Bowie er jo en legende som til slutt måtte gi etter for kreften, og da er kritikk hjerterått. 

Så, la oss prøve å være objektiv. Det er jo forståelig at Bowie følte for å gi blanke i hva alle andre mente om minialbumet dersom han hadde en mistanke om at det ville bli hans siste utgivelse. Det kan forklare alle valgene hans på plata, som bærer tittelen Blackstar. Bowies musikk har alltid vært sær, men denne utgivelsen er mer alternativ jazz enn pop, eller rock, med sine saksofoner, fløyter og lydeffekter. Den eneste poplåta med en viss radioapell er Lazarus, og selv den er full av dødsangst. Låta har en uimotståelig groove á la Leonard Cohen, med sin suggererende bassgang, men stemningen er regelrett dyster, på et elegant vis som kun få artister klarer det. 

De øvrige låtene er fullspekket med referanser til døden, med sine dissonanser og pulserende, tørre trommer som skal emulere hjertet som slår. Tekstene gir ikke alltid mening, men maler mørke bilder full av dødsangst, forvirring, anger og avmakt. 

Andre-kuttet `Tis a Pity She Was a Whore gir meg følelsen av å falle, som i en feberfantasi, hvor man i neste øyeblikk får følelsen av at veggene kommer nærmere og nærmere og til slutt knuser en. 

På tittelkuttet Blackstar oppsummerer han alt han er og ikke er: «I´m not a popstar, I´m a blackstar».