Årets største skuffelse

Når et av verdens største band gir ut et nytt album, forventer man det beste, og dessverre er det slik at jo eldre bandet er, jo større blir skuffelsen som regel. Det er i alle fall slik i tilfellet med Red Hot Chili Peppers. Deres siste album The Getaway låter som en tam Maroon5-plate enn ei funkrockplate med høy ballefaktor, som de slo gjennom med på det legendariske albumet «Blood Sugar Sex Magik». 

Hva hendte? Jo, deres aller beste gitarist John Frusciante har slutta i bandet og begynt med electronica. Josh Klinghoffer når rett og slett ikke Frusciante til anklene. RHCP kunne like godt spilt inn ei skive uten gitar, for det er nesten det dette låter som - et halvhjerta forsøk på å lage ei pop-plate. Selv de mer funky låtene blir antiklimaks. Her er vassen RnB og seig disco. De plagierer til og med Sia på låta «Go Robot», og bare så det er sagt; uten at det låter kult. 

Tempoet er dratt ned flere hakk og det virker som om livstrettheten har slått til for fullt. Låtene høres ut som om de er jammet fram i øvingslokalet og som om det var alt de var i stand til å koke sammen. Mens RHCP ble hyllet som guder på 90-tallet, mest pga bassist Flea og den unge gitaristen Frusciante sine nesten umenneskelige talenter, låter de på The Getaway som et helt ordinært og middelmådig poprock-band fra en eller annen by i midten av Nord-Amerika ingen har lyst til å besøke. 

Det var kanskje ikke helt uforventa, tatt i betraktning at utgivelsene deres bare har blitt tammere og tammere med tida. De har jo ikke gitt ut noe minneverdig siden By The Way i 2002. Det er synd å si det, men de var, som de fleste andre tidligere storheter, mer interessante når de gikk på stoff. 

Både riffene, tekstene og melodilinjene er så lite originale at man blir forbanna. Det hadde i alle fall jeg blitt om jeg hadde brukt penger på en vinylen eller CD´n uten å ha hørt den først.