Album

Ingen åpenbare hits

The Chainsmokers er ute med sitt tredjealbum Sick Boy… Beach House, den andre Sick Boy-skiva. Øyner vi en triologi? Litt mystisk at albumet har fått samme plateomslag som en av singlene.

Dette er house-influert popmusikk fra Los Angeles, laget for…

Read more

Svært fengende

Teknisk sett er ikke dette albumet noe mesterverk. Her er følelser i spillingen prioritert fremfor teknisk fullkommenhet. Det hører man på lyder som ikke skal være der, men som bidrar til en følelse av at albumet er spilt inn live…

Read more

Tøff men småkjedelig retro-rap

Logic er en amerikansk rapper som musikalsk ligger i grenseland mellom old school vest-kyst rap og trap med spartansk bruk av auto tune.  Budskapet er, uten å si at han er sosialt bevisst, mindre dekadent enn sjangerkolleger av samtiden. Selv…

Read more

Kaizers light

Janove sitt soloalbum Hengtmann låter litt som om Kaizers Orchestra fikk barn med Lars Winnerbäck. 

Hengmann åpner med en ballade som med litt velvilje kunne vært en Kaizers-låt, bare uten trekkspill og oljefat, men har den umiskjennlige Janove-signaturen.
Stormen…

Read more

Ekte country på norsk

Lars Kolberg er gentleman-versjonen av Lothepus. Prestesønnen fra Snertingedal har vært i California og spilt en countryplate som kunne vært fra hvilken som helst amerikansk country-artist fra 70-tallet, de tilhørende platthetene inkludert, hadde det ikke vært for at tekstene er…

Read more

Falmet liksom-country

Keith Urbans siste album Graffiti U er en kynisk øvelse i å fri til radiolytterne av moderne country hvor stadion-låtene ligger side om side med hip-hop-frieriene, noe som stadfester Urban som en av de fremste artistene innen sjangeren. Ettersom dette…

Read more

Skuffende comeback

Det er fristende å spå i karrieren til en has-been, men det er ikke Noel Gallaghers comeback overskriften refererer til. Åpningskuttet på comeback-albumet til Noel Gallagher´s High Flying Birds «Who Built the Moon» mangler både vers og refreng, og låter…

Read more

Friskt pust i viselandskapet

Åsmund Nesse er en viseartist fra Bømlo som nylig ga ut sitt andrealbum Viser frå Vesterland. Skiva er spilt inn live i studio og det hører man tydeligst på vokalarbeidet. Det er ikke dårlig, men her er innslag av øyeblikk…

Read more

Ingen kult-klassiker, men fy hvor funky

Bootsy Collins var bassisten som fikk fyken av James Brown fordi han sstjal for mye av rampelyset. Collins er nemlig en entertainer av rang og nærmest for en tegneseriehelt å regne, med sin psykedeliske visuelle stil og sleazy stemme. 

Read more

Lana har økt valiumdosen

Lana del Rey er fortsatt den desillusjonerte og forsmådde Beverly Hills-husmoren hun alltid har forestilt men hun virker hakket mer paranoid på dette femte albumet, Lust for Life. Den inneholder ingen Iggy Pop-cover men derimot inneholder den en låt som er…

Read more

Trenger å finne uttrykket sitt

Roar Eide fra stavangertraktene bærer artistnavnet EIDE, for enkelthets skyld. Musikken på debutalbumet er av typen americana/pop, enkel nok den også. Selv om Eide har et eget uttrykk ligner stemmen hans dels på Bono og dels på Erik Faber. Likheten…

Read more

Falmet til et trist nivå

Både låtene og produksjonen gir inntrykk av at dette er spilt inn i en kjeller med litt for lite luftsirkulasjon, hvor tida har stått stille siden 1988. Overkomprimerte trommemaskiner i lag med gitarer har ikke vært noen god idé siden tidlig…

Read more

Redder seg inn med celebre samarbeid

Når Eminem gir ut sitt første album på drøye fire år, er det klart a skills´a ikke sitter som de skal og flowen på deler av Revival av en slik kvalitet som Eminem selv ville karakteresiert som sloppy da han…

Read more

Tøff oppfølger

Bergensartisten Haavard Skaatun følger opp debutalbumet «Flying in the Free» (2015) som ble spilt inn i Nashville, med en veldig lik langspiller, innspilt i Nidaros Studio i Trondheim. 

Helt ærlig hører jeg ikke forskjell. Låtene og produksjonen låter ganske likt…

Read more

Kynisk kompromiss

Åpningssporet høres ut som noe de jamma sammen i øvingslokalet. På andrelåta er de inne på noe folk-aktig U2-greier, hvor de overrasker med en gjeste-rapper av alle ting. Rap-verset bryter opp et ellers kjedelig parti men redder ikke låta fra…

Read more

Bedre band, kjipere låter

Haim-søstrene durer på med sin 80-tallsinspirerte indie-pop, bare at de har gått litt mer i radiovennlig retning enn musikken de slo gjennom med. De tre jentene fra San Fernando Valley er over den største hype´n men viser med albumet «Something to…

Read more

Total skuffelse

Katy Perry hadde hele 6 store hits på sitt forrige album, Prism, men på Witness er hun heldig om hun får fire små, og det er inkludert Swish Siwsh (feat. Nicki Minaj), Chained to the Rhythm (feat. Skip Marley) og…

Read more

Godkjent uten å overraske

Thomas Dybdahls syvende langspiller er en av de roligere, men har den umiskjennelige Dybdahl-vibe´n med myke gitarer, sår - nesten hviskende stemme som stiger i intensitet med musikken og subtile refrenger. Som vanlig er musikken veldig nedpå, og vi skal helt…

Read more

Eklektisk og fint

Det er lett å sammenligne Jens Andersson med Lars Winnerbäck. Begge er svenske, har et hovedsaklig akustisk lydbilde og opererer i et americana-inspirert viselandskap hvor strykere og kontrabass gjør sine smakfulle innslag. Begge synger poetisk om hverdagslivets utfordringer, men der…

Read more

Kunne vært et best of-album

Metallica sitt siste album «Hardwired…to Self Destruct» er så variert at det kunne vært en samleplate bestående av deres største hits, bortsett fra at det ikke er noe særlig hit-potensiale i noen av sangene. 

Albumet åpner med en hard…

Read more
Intetsigende og uten overraskelser

Denne nye skiva til Vamp er summen av alt som er døllt med den norske folkesjelen. Det er så «ned den gylne middelvei» at en får brekninger. Helt uten friksjon. Gyllen er nøkkelordet her, for Vamp er en av de mestselgende gruppene i Norge. De velger minste motstands vei. En mer internasjonal term ville vært kristen/pop cross over.
På enkelte spor, som «Se meg», "Karusell" og «Benonis vuggesang» hvor de har valgt et røffere lydbilde enn det de er mest kjent for, veies opp av en tekst som selv bibelbeltet ikke ville hatt problemer med å akseptere.
Men, hey, Vamp er dyktige musikere. Det er ingen tvil om det. De er nærmest Nordens svar på Dave Matthews Band. Men tekstene gir ingen mening. Her er det kun nasjonalromantiske, maleriske og klisjéfylte dikt bestående av mer eller mindre løsrevne bilder, sikkert egnet til å senke pulsen til hvilken som helst overarbeidet seniorkonsulent i alderen 50+.
Odde takter til frokost

For første gang har jeg gitt etter for mas og anmeldt en plate jeg egentlig aldri ville anmeldt. Jeg snakker om albumet "They" av progrockbandet CHASM fra Volda/ Ørsta, som kom ut i mars 2012.Og jeg innrømmer årsaken først som sist: Jeg er på tynn is. Jeg har en viss greie på goth rock og progrock, men når det gjelder gutta i CHASM har jeg ingen snøring på hvor de vil.
Det første som finter meg ut er vokalen. Jeg kunne navngitt en kjent, avdød operasanger som stemmen til vokalisten Hans Robert Bondhus minner meg om, men jeg skal la være. For, dette blir litt som å ta en korgutt inn i en rockemusikal. Javisst låter det kontrollert, stødig og rent, men stemmen låter litt for pen og litt for behersket til at det passer inn i et rockeband.

Det andre som finter meg ut er arrangementet på låtene. Skal man se positivt på det, gir det låtene egenart og karakter. Visse plasser blander bandet elektroniske synth-effekter med et litt polert 2000-talls metal-lydbilde, men på veldig ukonvensjonelle måter. På for eksempel «Atypical» sliter jeg med å se poenget. Medlemmene spiser odde takter til frokost, hvilket er det kule med dette bandet.

Tekstene er poetiske og dype, og stiller eksistensielle spørsmål. Man aner at der er en belønning for å knekke koden i de mystiske tekstene, men da må man ha tid på seg, og veldig lyst til å spille albumet om igjen og om igjen.

Disse tre faktorene gjør at jeg føler meg litt på dypt vann. Bandet skal etter sigende ha fått god respons i utlandet, men ha mottatt lite oppmerksomhet her hjemme. Jeg velger å skylde på at låtene, selv om de har fengende partier og har likhetstrekk med låter av A Perfect Circle, er de for utilgjengelige til at de glir rett hjem hos folk som lytter til mainstream metal og rock.

Det som trekker opp er oppfinnsomme melodier, gode, men kryptiske tekster, gode musikere og et oversiktlig lydbilde. Det eneste dette bandet trenger for å ta helt av, er en hit.

Låter å sjekke ut nærmere: «Puma» og «The Feline Reminiscence»
En helt grei debut

Depui er artistnavnet til Bent Ivar Tversland, en gitarist og låtskriver, opprinnelig fra Sørlandet, som i det siste har gjort seg bemerket på NRK P3 med låter fra debutalbumet «Manhood», og gjort en haug av konserter siden han gjorde østlending av seg.
Historien bak artistnavnet skal ha det til at han er i slekt med en fransk hoffnarr – en historie som jeg ikke gidder å gå inn på her, ettersom det har lite med musikken å gjøre.

Han er blitt sammenligna med Tom Waits, skal vi tro biografien hans, noe man skal ha litt baller for å markedsføre seg selv med. Fallhøyden er stor når man sammenligner seg (lar seg sammenligne) med legender, men Depui slipper unna med det tydeligvis.
Stemmen hans er ikke helt ulik når han vrenger til og synger som en morragretten draugen, men Tom Waits er et hav unna, tatt i betraktning hans levende og fasetterte sound med både pondus, raushet og faeninnvoldskhet. Depuis uttrykk har bare det siste, selv om tonen hans er sår og grov.
Å synge sarte kjærlighetssanger som «When She Comes» (avslutningssporet) er en oppgave han burde overlatt til andre.

Musikalsk ligner dette mer på balkan-punk-bandet Gogol Bordello enn noe annet. Taktene og melodiene peker i retning av folkemusikk fra Øst-Europa og til dels Syd-Europa, men med en vestlig punk-attityd á la Shane McGowan.
Produksjonsmessig låter dette litt unødvendig rufsete. Enkelte av melodiene har en pop-sensibilitet som fortjener noe bedre enn forvrengte instrumenter og pub-konsert-lyd. Det er heller ikke enkelt å høre hva Depui synger hele tida. Mulig det er en del av estetikken. Mulig det skyldes begrensninger i stemmen hans. Språket i tekstene er også tidvis kryptisk, noe som delvis skyldes dårlig grammatikk.
Det som trekker nivået opp, foruten fengende og tidløse melodier og fraseringer, er gode korister, deriblant Tuva fra Valkyrien Allstars, og en god trommis som gir låtene et bra driv.

Låter å sjekke ut: «I’m Fake, «Destined to Fly» og «Manhood».