Album

Tøff men småkjedelig retro-rap

Logic er en amerikansk rapper som musikalsk ligger i grenseland mellom old school vest-kyst rap og trap med spartansk bruk av auto tune.  Budskapet er, uten å si at han er sosialt bevisst, mindre dekadent enn sjangerkolleger av samtiden. Selv…

Read more

Utsøkt og elegant

Den unge pianisten fra Trondheim, Håkon Skogstad, imponerer med en utsøkt eleganse og snedig finesse på debutalbumet sitt, Two Hands to Tango. Temaene varierer mellom alvorlig som i Tristezas de un double S, og lystig som i Milonga Impromptu. Det…

Read more

Kaizers light

Janove sitt soloalbum Hengtmann låter litt som om Kaizers Orchestra fikk barn med Lars Winnerbäck. 

Hengmann åpner med en ballade som med litt velvilje kunne vært en Kaizers-låt, bare uten trekkspill og oljefat, men har den umiskjennlige Janove-signaturen.
Stormen…

Read more

Ekte country på norsk

Lars Kolberg er gentleman-versjonen av Lothepus. Prestesønnen fra Snertingedal har vært i California og spilt en countryplate som kunne vært fra hvilken som helst amerikansk country-artist fra 70-tallet, de tilhørende platthetene inkludert, hadde det ikke vært for at tekstene er…

Read more

Falmet liksom-country

Keith Urbans siste album Graffiti U er en kynisk øvelse i å fri til radiolytterne av moderne country hvor stadion-låtene ligger side om side med hip-hop-frieriene, noe som stadfester Urban som en av de fremste artistene innen sjangeren. Ettersom dette…

Read more

Skuffende comeback

Det er fristende å spå i karrieren til en has-been, men det er ikke Noel Gallaghers comeback overskriften refererer til. Åpningskuttet på comeback-albumet til Noel Gallagher´s High Flying Birds «Who Built the Moon» mangler både vers og refreng, og låter…

Read more

Friskt pust i viselandskapet

Åsmund Nesse er en viseartist fra Bømlo som nylig ga ut sitt andrealbum Viser frå Vesterland. Skiva er spilt inn live i studio og det hører man tydeligst på vokalarbeidet. Det er ikke dårlig, men her er innslag av øyeblikk…

Read more

Ingen kult-klassiker, men fy hvor funky

Bootsy Collins var bassisten som fikk fyken av James Brown fordi han sstjal for mye av rampelyset. Collins er nemlig en entertainer av rang og nærmest for en tegneseriehelt å regne, med sin psykedeliske visuelle stil og sleazy stemme. 

Read more

Lana har økt valiumdosen

Lana del Rey er fortsatt den desillusjonerte og forsmådde Beverly Hills-husmoren hun alltid har forestilt men hun virker hakket mer paranoid på dette femte albumet, Lust for Life. Den inneholder ingen Iggy Pop-cover men derimot inneholder den en låt som er…

Read more

Trenger å finne uttrykket sitt

Roar Eide fra stavangertraktene bærer artistnavnet EIDE, for enkelthets skyld. Musikken på debutalbumet er av typen americana/pop, enkel nok den også. Selv om Eide har et eget uttrykk ligner stemmen hans dels på Bono og dels på Erik Faber. Likheten…

Read more

Falmet til et trist nivå

Både låtene og produksjonen gir inntrykk av at dette er spilt inn i en kjeller med litt for lite luftsirkulasjon, hvor tida har stått stille siden 1988. Overkomprimerte trommemaskiner i lag med gitarer har ikke vært noen god idé siden tidlig…

Read more

Redder seg inn med celebre samarbeid

Når Eminem gir ut sitt første album på drøye fire år, er det klart a skills´a ikke sitter som de skal og flowen på deler av Revival av en slik kvalitet som Eminem selv ville karakteresiert som sloppy da han…

Read more

Tøff oppfølger

Bergensartisten Haavard Skaatun følger opp debutalbumet «Flying in the Free» (2015) som ble spilt inn i Nashville, med en veldig lik langspiller, innspilt i Nidaros Studio i Trondheim. 

Helt ærlig hører jeg ikke forskjell. Låtene og produksjonen låter ganske likt…

Read more

Kynisk kompromiss

Åpningssporet høres ut som noe de jamma sammen i øvingslokalet. På andrelåta er de inne på noe folk-aktig U2-greier, hvor de overrasker med en gjeste-rapper av alle ting. Rap-verset bryter opp et ellers kjedelig parti men redder ikke låta fra…

Read more

Bedre band, kjipere låter

Haim-søstrene durer på med sin 80-tallsinspirerte indie-pop, bare at de har gått litt mer i radiovennlig retning enn musikken de slo gjennom med. De tre jentene fra San Fernando Valley er over den største hype´n men viser med albumet «Something to…

Read more

Total skuffelse

Katy Perry hadde hele 6 store hits på sitt forrige album, Prism, men på Witness er hun heldig om hun får fire små, og det er inkludert Swish Siwsh (feat. Nicki Minaj), Chained to the Rhythm (feat. Skip Marley) og…

Read more

Godkjent uten å overraske

Thomas Dybdahls syvende langspiller er en av de roligere, men har den umiskjennelige Dybdahl-vibe´n med myke gitarer, sår - nesten hviskende stemme som stiger i intensitet med musikken og subtile refrenger. Som vanlig er musikken veldig nedpå, og vi skal helt…

Read more

Eklektisk og fint

Det er lett å sammenligne Jens Andersson med Lars Winnerbäck. Begge er svenske, har et hovedsaklig akustisk lydbilde og opererer i et americana-inspirert viselandskap hvor strykere og kontrabass gjør sine smakfulle innslag. Begge synger poetisk om hverdagslivets utfordringer, men der…

Read more

Kunne vært et best of-album

Metallica sitt siste album «Hardwired…to Self Destruct» er så variert at det kunne vært en samleplate bestående av deres største hits, bortsett fra at det ikke er noe særlig hit-potensiale i noen av sangene. 

Albumet åpner med en hard…

Read more

For dem som savner Pantera

Once Awake er et thrash metal-band fra Bergen som nylig ga ut albumet «Ever so Cold». 

Bandet evner å gjøre sjangeren aktuell igjen etter at amerikanske Pantera ble oppløst som følge av gitarist Dimebag Darells bortgang.  

Skiva åpner…

Read more
Intetsigende og uten overraskelser

Denne nye skiva til Vamp er summen av alt som er døllt med den norske folkesjelen. Det er så «ned den gylne middelvei» at en får brekninger. Helt uten friksjon. Gyllen er nøkkelordet her, for Vamp er en av de mestselgende gruppene i Norge. De velger minste motstands vei. En mer internasjonal term ville vært kristen/pop cross over.
På enkelte spor, som «Se meg», "Karusell" og «Benonis vuggesang» hvor de har valgt et røffere lydbilde enn det de er mest kjent for, veies opp av en tekst som selv bibelbeltet ikke ville hatt problemer med å akseptere.
Men, hey, Vamp er dyktige musikere. Det er ingen tvil om det. De er nærmest Nordens svar på Dave Matthews Band. Men tekstene gir ingen mening. Her er det kun nasjonalromantiske, maleriske og klisjéfylte dikt bestående av mer eller mindre løsrevne bilder, sikkert egnet til å senke pulsen til hvilken som helst overarbeidet seniorkonsulent i alderen 50+.
Odde takter til frokost

For første gang har jeg gitt etter for mas og anmeldt en plate jeg egentlig aldri ville anmeldt. Jeg snakker om albumet "They" av progrockbandet CHASM fra Volda/ Ørsta, som kom ut i mars 2012.Og jeg innrømmer årsaken først som sist: Jeg er på tynn is. Jeg har en viss greie på goth rock og progrock, men når det gjelder gutta i CHASM har jeg ingen snøring på hvor de vil.
Det første som finter meg ut er vokalen. Jeg kunne navngitt en kjent, avdød operasanger som stemmen til vokalisten Hans Robert Bondhus minner meg om, men jeg skal la være. For, dette blir litt som å ta en korgutt inn i en rockemusikal. Javisst låter det kontrollert, stødig og rent, men stemmen låter litt for pen og litt for behersket til at det passer inn i et rockeband.

Det andre som finter meg ut er arrangementet på låtene. Skal man se positivt på det, gir det låtene egenart og karakter. Visse plasser blander bandet elektroniske synth-effekter med et litt polert 2000-talls metal-lydbilde, men på veldig ukonvensjonelle måter. På for eksempel «Atypical» sliter jeg med å se poenget. Medlemmene spiser odde takter til frokost, hvilket er det kule med dette bandet.

Tekstene er poetiske og dype, og stiller eksistensielle spørsmål. Man aner at der er en belønning for å knekke koden i de mystiske tekstene, men da må man ha tid på seg, og veldig lyst til å spille albumet om igjen og om igjen.

Disse tre faktorene gjør at jeg føler meg litt på dypt vann. Bandet skal etter sigende ha fått god respons i utlandet, men ha mottatt lite oppmerksomhet her hjemme. Jeg velger å skylde på at låtene, selv om de har fengende partier og har likhetstrekk med låter av A Perfect Circle, er de for utilgjengelige til at de glir rett hjem hos folk som lytter til mainstream metal og rock.

Det som trekker opp er oppfinnsomme melodier, gode, men kryptiske tekster, gode musikere og et oversiktlig lydbilde. Det eneste dette bandet trenger for å ta helt av, er en hit.

Låter å sjekke ut nærmere: «Puma» og «The Feline Reminiscence»
Besnærende og herlig uhipt

Haim er tre søstre fra Los Angeles som har vokst opp i en musikalsk familie. Siden barneåra har de spilt i band med sine foreldre, men brøt ut i tenåra da de ønsket å lage egen musikk.
Selv om trassalderen tok dem, har de fremdeles sine foreldre med seg på turné, og innimellom kan man se pappa Haim snike seg utpå scenen og dra i gang en perkusjonssolo.

Å danne sitt eget band var antakelig et klokt trekk. Bandet er nå på full fart oppover i salgstall og antall konserter. De turnerer Europa for tiden, og er alt blitt spilt på NRK P3.
EP’en med tittelen «Forever» som ble utgitt denne våren, røper langt på vei at de ikke har altfor mange låter på reportoaret. Med tre solide låter, hvorav alle er potensielle hits, har de lagt til en remix av tittelkuttet, som rett og slett låter uferdig og mangelfull i arrangementet.
Live knuser de gjerne til med en rockejam eller to, hvor de deler på å synge, for å fylle ut settet.

EP’en inneholder likevel et knippe smektende rockelåter innpakket i en hipster-pop-estetikk.
Selv om bandet blir forsøkt fremstilt som hipstere er de det egentlig ikke. Rent estetisk er de det bare delvis. Musikalsk er dette et rockeband med svært sprikende referanser, som inkluderer både Michael Jackson, Britney Spears og Led Zeppelin.
Alle synger, men Danielle synger mest. Hun har en merkelig, dyp stemme á la Alanis Morissette, men mangler flere av de andre kvalitetene som en dyktig vokalist gjerne har. Dette kompenserer hun for ved å puste liv i gamle RnB-teknikker som Michael Jackson var kjent for, noe som bidrar med et friskt pust i den ellers så generiske rockesjangeren.

Låter å laste ned: «Better Off», «Forever» og «Go Slow».

Under finner du musikkvideoen til tittelkuttet. Bandet er ikke akkurat kjent for gode musikkvideoer, og kanskje jeg ikke har forstått «greia», men heldigvis drar de ikke den samme estetikken med seg på scena (se live-videoene på YouTube, så skjønner du hva jeg mener).

En helt grei debut

Depui er artistnavnet til Bent Ivar Tversland, en gitarist og låtskriver, opprinnelig fra Sørlandet, som i det siste har gjort seg bemerket på NRK P3 med låter fra debutalbumet «Manhood», og gjort en haug av konserter siden han gjorde østlending av seg.
Historien bak artistnavnet skal ha det til at han er i slekt med en fransk hoffnarr – en historie som jeg ikke gidder å gå inn på her, ettersom det har lite med musikken å gjøre.

Han er blitt sammenligna med Tom Waits, skal vi tro biografien hans, noe man skal ha litt baller for å markedsføre seg selv med. Fallhøyden er stor når man sammenligner seg (lar seg sammenligne) med legender, men Depui slipper unna med det tydeligvis.
Stemmen hans er ikke helt ulik når han vrenger til og synger som en morragretten draugen, men Tom Waits er et hav unna, tatt i betraktning hans levende og fasetterte sound med både pondus, raushet og faeninnvoldskhet. Depuis uttrykk har bare det siste, selv om tonen hans er sår og grov.
Å synge sarte kjærlighetssanger som «When She Comes» (avslutningssporet) er en oppgave han burde overlatt til andre.

Musikalsk ligner dette mer på balkan-punk-bandet Gogol Bordello enn noe annet. Taktene og melodiene peker i retning av folkemusikk fra Øst-Europa og til dels Syd-Europa, men med en vestlig punk-attityd á la Shane McGowan.
Produksjonsmessig låter dette litt unødvendig rufsete. Enkelte av melodiene har en pop-sensibilitet som fortjener noe bedre enn forvrengte instrumenter og pub-konsert-lyd. Det er heller ikke enkelt å høre hva Depui synger hele tida. Mulig det er en del av estetikken. Mulig det skyldes begrensninger i stemmen hans. Språket i tekstene er også tidvis kryptisk, noe som delvis skyldes dårlig grammatikk.
Det som trekker nivået opp, foruten fengende og tidløse melodier og fraseringer, er gode korister, deriblant Tuva fra Valkyrien Allstars, og en god trommis som gir låtene et bra driv.

Låter å sjekke ut: «I’m Fake, «Destined to Fly» og «Manhood».

Rockens bergensherrer har fått grå hår

Om Varg Veum spilte i band, ville han ha spilt i De Musikalske Dvergene.

Rockens sosialarbeidere heter De Musikalsk Dvergene. De er de ekte gatepoetene fra Bergen og har gitt ut rockeplater med sosialrealistiske tekster i rundt tjue år, om hverdagens gråtoner og mellommenneskelige relasjoner utenom de typiske gutt/jente-klisjeene.
De har ikke glemt gamle kunster.

De Musikalske Dvergene er Bergens svar på Raga Rockers og Jokke & Valentinerne. De balanserer på linja mellom humor og alvor, og passer på at vi ikke glemmer hvordan livet er for dem som ofte glemmes; de som er på trygd, på kjøret, på flaska, på evig leit, og de som ikke vet hva de skal gjøre med seg sjøl.

På "Tunge steiner" har de byttet ut sitt sedvanlige Kinks-inspirerte og britiske lydbilde med sørstatsrock og amaericana. Antakelig er hamskiftet produsent ORBO sin fortjeneste. De underfundige tekstene er fremdeles på dialekt. Det som trekker ned er den ujevne miksen. Vokalen sitter tidvis litt irriterende langt bak i lydbildet.

Men borte er de umiddelbare allsangrefrengene á la "God Morgen Fredriksen" og "Tempo Corvettte". Dette albumet krever et par gjennnomlyttinger før den sitter.
Drittungene som bodde hjemme hos sine foreldre og tyvlånte brorens moped er også byttet ut med spøkelser og pensjonister. Kanskje er det årsaken til at "Tunge steiner" virker litt tregere enn forgjerngerne.

En i det hele tatt litt småtraurig skive, men som på sitt vis har sin plass i Dvergene-katalogen.

Låter å sjekke ut: Vateren, Tunge steiner, En dame i Odda.

De Musikalske Dvergene er ikke kjente for sine musikkvideoer. Derfor ble det en live dogmevideo som fikk presentere en av låtene på skiva:
Sjarmerende, men noe uferdig

Sigrid Sørgaard er ei sangerinne fra Bardu, med to album under beltet. Det siste heter Morning Comes, og er ei plate med voksenpop på engelsk.
Albumet er spilt inn i Nord-Norge med en lokal produsent som har bidratt litt på låtskriversida.
Materialet svinger mellom sakral og nesten avant garde visepop á la Sissel Kyrkjebø til bluesy rock og moderne country-pop, og er å høre på radioen for tida.

Sigrid Sørgaard er ingen dårlig vokalist, men det er visse plasser det ikke låter helt reint, og på de lyse partiene er det ikke nødvendigvis sjarmerende. Når hun er trygg på seg selv, kan det låte veldig bra. Det svinger fra rått og sexy, som på Be Gentle to My Heart, til irriterende skingrende som på If We're Not Falling Together, forøvrig en fengende sang.

Det er litt av problemet med dette albumet. Det låter ikke helt gjennomarbeidet.
Låtmaterialet er også varierende. Fengende er det såvisst, men ganske så klisjéfylt.
I det ene øyeblikket låter det platt og ordinært, og i det andre klinker hu til med en overgang eller et refreng som kunne vært Alanis Morissette verdig.
Det samme gjelder tekstene. Ærligheten i tekstene er beundringsverdige, men når ærligheten ikke kan ordlegges i mer raffinerte vendinger enn med banale hverdagsuttrykk strippet for poesi, blir det bare pinlig. Når tekstene ikke er rett frem, er de maleriske på den mest nasjonalromantiske måten.
En annen greie som gjør at det hele lugger litt, er at det er litt for mange ord i mange av linjene på mange av sangene.

Etter å hørt hele albumet fremstår låtene veldig like. Selv om produsenten har gjort sitt beste med å snekre et bra arrangement til hver låt, lyder melodiene fremdeles veldig likt.

Oppsummering: Sigrid Sørgaard har en bra stemme, men kunne brukt den smartere. Hun låter definitivt best i de lavere frekvensene. Materialet er av varierende kvalitet og melodiene er for like, men albumet er verd en lytt. Ærligheten i tekstene er sjarmerende brutal, hvilket hun skal ha honnør for.

Låter å lytte nærmere til: This Love, If We're Not Falling Together, og Be Gentle to My Heart.
Fornorsket country

Hanne Sørvaags album All is Forgiven begynner med den radiovennlige singelen Days that End With Y.
Dette er et gjennomført countrypopalbum, og Hanne vil sikkert ha oss til å tro at det er spilt inn i USA. Det er det ikke.
Albumet er spilt inn i Norge med norske musikere, hvilket man kan høre på produksjonen.
Musikerne er flinke, men det er en profesjonalisme i spillingen deres som overskygger innlevelsen. Jeg har aldri hørt liknende i amerikanske produksjoner. Det låter organisk når man hører Hannes bevegelser og pust i fremføringa, men instrumentene spiller etter klokka, både figurativt og bokstavelig. Her er det ingen som går over eller under metronomen.
En anna ting å sette fingeren på er at det er et par steder hvor det er tydelig at sangene er klippet i.
Man må kanskje være litt spesiell for å la seg henge opp i slike saker, men det er altså en av de tingene som gjør hele produksjonen mer lik en Tone Damli Aaberge-utgivelse, enn en rendyrka countryartist.

Hanne leverer bra. Hun synger med innlevelse og med de effektene hun har å gå på. Hun er en helt gjennomsnittlig dyktig sangerinne, på proff-nivå, men har dessverre en såpass kjedelig stemme, at den er lett å glemme.
Låtene hennes er helt etter boka. Dette er låter laget for radio, etter en formel. Tekstene er over gjennomsnittlig gode for en norsk artist. Man kan enkelt høre at Hanne har tilbragt en del år i utlandet. De inneholder smarte ordspill samtidig som de ikke er altfor innviklede, eller altfor klisjéfyllte.

Oppsummering: En fin-fin plate som tåler noen runder i platespilleren, men her er neppe noen sanger som vil gjøre henne til en platinumselgende artist hverken på denne sida eller andre sida av dammen.

Låter å lytte ekstra godt på: Days that End With Y, Shoud Have Been Easy og Bad Advice.
 Lyden av et band med altfor mange penger

Skunk Anansie er "bad to the bone" i følge dem selv i åpningskuttet. En hardstlående rockelåt i utpreget Led Zeppelin-stil. Herfra går det bare nedover.
For all del, Skin låter som den rockedronninga hun er, og bandet skuffer heller ikke. Skunk Aanansie er fremdeles et rockeband (men best på ballader og mid-tempo-låter). De har ristet av seg mesteparten av '90-talls-sounden, og noen effekter er blitt lagt til digitalt for å liksom fortelle at bandet ønsker å henge litt med i utviklinga. Produksjonen låter tight og tøft.

Men hvor er hit'ene som fyller eteren? Hvor er allsanglåtene som fyller stadion? Hvor er lighter-balladene som man får klump i halsen av? Borte.
Man kan undre seg om bandet har mistet bakkekontakten. Det er tross alt et par år siden comebacket (som ingen husker), og for bandet sin del – noen royaltypenger - siden forrige hit.
Her virker det som om de har hørt litt for mye på en produsents formaninger om hvilke popformler som gjelder i 2012, uten at materialet helt har vært ferdig før de begynte på innspillinga.

Låter som man kan sjekke ut, om man virkelig vil: I Hope You Get to Meet Your Hero, I Believed in You, og Our Summer Kills the Sun.
 B-side-maraton

Det skal mye til for Alanis Morissette å overgå suksessen med debutalbumet «Jagged Little Pill».
Nå har riktignok platemarkedet endret seg kollossalt siden 1995, men på Alanis siste langspiller Havoc and Bright Lights er det ingen potensielle megahits á la Ironic og You Oughtta Know. Hook'ene er vassne og forutsigbare, tekstene for platte og lettvinte, og melodiene litt for kjedelige.
Spesielt balladene er håpløse 80-talls flashbacks. Det er nesten så man lurer på om hele skiva består av låter som ikke nådde opp til å være med på tidligere albumutgivelser.

Hun er i nærheten av gammel storhet på låtene Guardian og Woman Down. Dette er låter som vokser i øret for hver lytt, men Alanis repeterer seg selv i altfor stor grad til at dette imponerer. Det streite arrangementet på disse låtene gjør også at man blir fort lei dem. Det eneste som overrasker er at produksjonen på rockelåtene minner mer om Evanescence enn om kanadieren slik vi kjenner henne. På de fleste låtene virker lydbildet noe utdatert. Nittitallet kommer tilbake som kalde gufs med syntetiske gitarer. Grøss.

Nå er det mulig at Alanis har så mange lojale fans at hu ville solgt til platinum uansett hva hun ga ut, men dette låter som noe Alanis har finansiert selv. Hadde Havoc and Bright Lights vært hennes debut, ville det kanskje vært det siste vi hørte fra henne.

Låter verd å sjekke ut: Guardian, Woman Down, Spiral og Receive.

Stemmen høres iallfall ut som før, og dama har ikke blitt eldre, etter denne videoen å dømme.
Helt greit å ta oppvasken til

Oppfølgeren til debutalbumet Riot Break heter Flashback, og har fått så mye positiv kritikk i norsk og utenlandsk presse, at det unektelig øker forventningene når man setter på CD'n for første gang.
Jeg har ikke tenkt å ta oppstillingsplass i hylekoret som hyller Hanne Kolstø for denne skiva. Til det er materialet for middelmådig.

Talent? Joda, Kolstø har et talent i egenskap som sangerinne, men låtmaterialet er ikke unikt. Dystre og småsære popmelodier med kryptiske tekster om kjærlighet og om å ikke passe inn, over en monoton casio-beat skitten synth og rufsete gitar har vi fått servert av både Anja Garbarek og en megde andre artister på '90-tallet. Hadde bare melodiene vært fengende, som på førsteutgivelsen, hadde kanskje jeg også skrytt av skiva, men dette låter mindre personlig og rørende. Dette har mest med innlevelsen å gjøre. Hanne låter nærmest uinspirert. Kanskje hun tjener for mye penger på førsteplata til å bry seg?

I stedet finner vi irriterende lange og kjedelige intropartier, utdaterte synht-lyder tatt fra Depeche Mode (kanskje derfor platen heter Flashback?) rotete arrangementer og uinteressante tekster.

Låter å sjekke ut: La-la-la Lovesong, Pretty Veil og The Scoop.
 Autotune-helvete

A-Lee forsøker med albumet Forever Lost å ta over tronen som kongen av pop-rap i Norge.
Det er lett å glemme at A-Lee ikke er svart, for han høres ut som en amerikansk stjerne-rapper, med perfekt uttale, grei timing og bra flow. Men det låter som han har lyttet veldig mye til B.O.B og Kanye West etter den rastløse stilen å dømme.Men det er kanskje på sin plass å påpeke at dette er mer et popalbum en rap-album, tatt i betraktning hvor mye melodi og sang musikken inneholder.

Albumet er velprodusert, men for et internasjonalt marked låter nok dette for snilt og lite rølpete. Tekstene er veldig bra for å være skrevet av en nordmann, men ikke drøye nok (selv om han riktignok bruker f-ordet og snakker om tenning). Det er flere år siden USA var på dette kardemommenivået tekstmessig.

Låtene er greit produsert, men igjen låter stilen et par år gammal, med tanke på hvor langt utviklingen har kommet utenfor våre landegrenser. Det starter klamt på åpningsporet med noen gufne '90-talls-synther, men tar seg opp litt, spor for spor.

Låtene i seg selv er potensielle hits alle som en. I Norge vel å merke. Du har sikkert alt hørt flere av låtene på P3.
Dette kommer til å selge til fjortisene.

Låter å sjekke ut: Over You, World So Cold, Hear the Crowd og Before My Eyes.
 Godt forsøk

Dette lukter av selvrealiseringsprosjekt – halvhjertet stablet på beina av en gjeng middelaldrende hobbymusikere som bare nesten slo gjennom før de ble familiefedre.

I følge presseskrivet er det oslobaserte bandet Tainted Souls inspirert av grunge og '70-tallsrock.
Grønsj-referansene er overtydelige. Syttitallsreferansene er ikke enkle å spore, men dukker opp på det nest siste sporet i den malplasserte, bluesy "As I Contemplate Her Silence".
Av lydbildet å dømme er Tainted Souls mest inspirert av den snillere grunge'n á la Pearl Jam, Alice in Chains, og nyere Soundgarden, men fyller ikke helt skoene til de store heltene.
Det litt slappe helhetsinntrykket forsterkes av at halvparten av låtene er halvpompøse ballader som minner mer om den kristne post-grønsj-gruppa Creed enn noe annet.

Gitarsoloene når aldri helt klimaks. Man håper og venter på at de skal ta av, slik Pearl Jams Mike McCready, Soundgardens Kim Thayil og Alice in Chains' Jerry Cantrell ville latt dem.
Tekstene er ikke like forstyrrende og deilig mørke, men heller platte og banale.
Morten Duesund er en helt middelmådig vokalist. Jeg aner han har mer å komme med enn hva han leverer på skiva, og jeg velger å heller skylde på produsenten – som burde presset frontmannen til å prestere bedre. Han låter nemlig ikke helt ulikt Chris Cornell når han vrenger til, og på Eddie Vedder når han lever seg inn i låta, med chanting, og lar pitch være pitch, slik som på kuttet Foghorns. Men for det meste låter det hele bare litt for anstrengt og stivbent.
Dessverre har Duesund en altfor kraftig norsk aksent til at låtene vil kunne forveksles med noe fra de tidligere nevnte storhetene. Gramatikken er også litt klein.

For å oppsummere låter dette litt streit og lettvint. Grunge-merkelappen forplikter, men denne produksjonen er for tam.
Det som redder dette albumet fra glemselen er et velbalansert lydbilde, et samspilt band, et fantastisk fengende refreng på låta Get Up!, og det stadionvennlige tittelkuttet med den Kent-aktige introen.

Høydepunkter: Get Up!, All Bent Out of Shape, Foghorns og This Moment.
Mellom to stoler

Alicia åpner comeback-albumet med en låt som vitner om en mer moden, reflektert, bevisst og sterk dame som vet hva hun vil og som skammer seg litt over alle feilene hun har gjort som ung og lettlurt.
Vel, det varer ikke lenge før den krampaktige kulheten som hun var kjent for tidligere, men som vi tilgav, dukker opp igjen. Er det Eryka Badu hun ønsker å være? Kan virke som om det er noen idoler hun ønsker å imponere, for dette låter ikke helt som Alicia slik vi kjenner henne. Pianoet er ikke lenger det sentrale instrumentet. For her er nesten bare syntetiske instrumenter. Det er greit at hun forsøker å følge med i tiden, og kjøre det lydbildet som radioen vil ha, som alle andre popartister bruker. Men Alicia, du er jo ei soul-dame! Hvor er røttene? Å, ja, røttene er der i form av en vokalprestasjon som er kanskje hakket bedre enn tidligere. Og klisjeene står i kø.
Bare unntaksvis kommer hun med noen originale tekster og et organisk lydbilde som fansen forventer.
Det tar seg riktignok opp mot slutten.

Det er ikke lett å begripe seg på hva Alicia forøker på. Her er retro-låter i retro-innpakning, retro-låter i mer moderne innpakning, og noen reggae-dance-greier jeg ikke klarer å karakterisere.
På de låtene hvor hun forsøksvis er moderne, er det ikke helt på 2012-nivå.

Låter å sjekke ut: Tears Always Win, Not Even the King, og That's When I Knew.
Kun for blodfans

King Animal er tittelen på det nye albumet til grungebandet Soundgarden.
Og, ja, jeg kaller dem fremdeles grunge. Sisteplata låter ikke et hakk mer moderne enn noe av det de har gitt ut tidligere. Faktisk høres King Animal ut som en oppsamling av låter som ikke var gode nok til å være med på tidligere album. Om jeg skal oppsummere comeback'et med et ord, blir det "kjedelig". Det er faktisk så ille at jeg ønsker Audioslave tilbake og håper de kidnapper Chris Cornell. Jeg skal ikke gå så langt som å si at dette høres uinspirert og uoriginalt ut. Soundgarden er fremdeles unike med sine odde takter i kombinasjon med variasjon, disharmoni og dynamikk.
De seige men knustøffe riffene som var bandets signatur, er tilbake i kjent stil på låter som Blood On the Valley Floor og Bones of Birds. De låter absolutt ikke som et band som har gitt opp. På enkelte av låtene har de faktisk gått i retning av noe som minner om Foo Fighters, bare mindre pop-aktig. Men de har også klart å gjøre musikken like utilgjengelig som Pearl Jam på sitt mest antikommersielle.

Låter som kan være verd å sjekke ut: Black Saturday, Halfway There, og Bones of Birds.