Kaizers light

Janove sitt soloalbum Hengtmann låter litt som om Kaizers Orchestra fikk barn med Lars Winnerbäck. 

Hengmann åpner med en ballade som med litt velvilje kunne vært en Kaizers-låt, bare uten trekkspill og oljefat, men har den umiskjennlige Janove-signaturen.
Stormen…

Ekte country på norsk

Lars Kolberg er gentleman-versjonen av Lothepus. Prestesønnen fra Snertingedal har vært i California og spilt en countryplate som kunne vært fra hvilken som helst amerikansk country-artist fra 70-tallet, de tilhørende platthetene inkludert, hadde det ikke vært for at tekstene er…

Falmet liksom-country

Keith Urbans siste album Graffiti U er en kynisk øvelse i å fri til radiolytterne av moderne country hvor stadion-låtene ligger side om side med hip-hop-frieriene, noe som stadfester Urban som en av de fremste artistene innen sjangeren. Ettersom dette…

Skuffende comeback

Det er fristende å spå i karrieren til en has-been, men det er ikke Noel Gallaghers comeback overskriften refererer til. Åpningskuttet på comeback-albumet til Noel Gallagher´s High Flying Birds «Who Built the Moon» mangler både vers og refreng, og låter…

Friskt pust i viselandskapet

Åsmund Nesse er en viseartist fra Bømlo som nylig ga ut sitt andrealbum Viser frå Vesterland. Skiva er spilt inn live i studio og det hører man tydeligst på vokalarbeidet. Det er ikke dårlig, men her er innslag av øyeblikk…

Ingen kult-klassiker, men fy hvor funky

Bootsy Collins var bassisten som fikk fyken av James Brown fordi han sstjal for mye av rampelyset. Collins er nemlig en entertainer av rang og nærmest for en tegneseriehelt å regne, med sin psykedeliske visuelle stil og sleazy stemme. 

Lana har økt valiumdosen

Lana del Rey er fortsatt den desillusjonerte og forsmådde Beverly Hills-husmoren hun alltid har forestilt men hun virker hakket mer paranoid på dette femte albumet, Lust for Life. Den inneholder ingen Iggy Pop-cover men derimot inneholder den en låt som…

Trenger å finne uttrykket sitt

Roar Eide fra stavangertraktene bærer artistnavnet EIDE, for enkelthets skyld. Musikken på debutalbumet er av typen americana/pop, enkel nok den også. Selv om Eide har et eget uttrykk ligner stemmen hans dels på Bono og dels på Erik Faber. Likheten…

Falmet til et trist nivå

Både låtene og produksjonen gir inntrykk av at dette er spilt inn i en kjeller med litt for lite luftsirkulasjon, hvor tida har stått stille siden 1988. Overkomprimerte trommemaskiner i lag med gitarer har ikke vært noen god idé siden…

Redder seg inn med celebre samarbeid

Når Eminem gir ut sitt første album på drøye fire år, er det klart a skills´a ikke sitter som de skal og flowen på deler av Revival av en slik kvalitet som Eminem selv ville karakteresiert som sloppy da han…

Tøff oppfølger

Bergensartisten Haavard Skaatun følger opp debutalbumet «Flying in the Free» (2015) som ble spilt inn i Nashville, med en veldig lik langspiller, innspilt i Nidaros Studio i Trondheim. 

Helt ærlig hører jeg ikke forskjell. Låtene og produksjonen låter ganske…

Kynisk kompromiss

Åpningssporet høres ut som noe de jamma sammen i øvingslokalet. På andrelåta er de inne på noe folk-aktig U2-greier, hvor de overrasker med en gjeste-rapper av alle ting. Rap-verset bryter opp et ellers kjedelig parti men redder ikke låta fra…